Jeg skulle sove nå

men så husket jeg plutselig

tårene dine

Du hadde smilt

det tror jeg

om du hadde lest diktet

jeg skriver

til deg om deg

for meg

Du hadde ikke forstått diktet

på min måte

for våre måter var

aldri helt like

Men du hadde smilt

og grått

det vet jeg

men tårene dine

de nest siste tårene dine

var det nok jeg

som så

De var fulle av

alt jeg ikke vil tenke på

De var fulle av

alt det du plutselig tenkte på

etter et langt liv

og et liv

rommer

ofte mer enn vi vil

tenke på

Snøen har lagt seg

over din grav

sviket har blitt vasket

og skitnet til

på nytt

Slik vil dagene flomme

over vår historie

din historie

som grep meg

fanget meg

den gangen, den dagen

og som du selv

kuttet av

lik en navlestreng

med motsatt fortegn

Hadde du stått foran meg igjen

hadde vi hvilt føtter

flere planeter fra hverandre

Men hadde du stått foran meg igjen

hadde ærligheten som

sjokket frambrakte

svidd i huden

som åpne sår

Men levd liv

er også liv

Det var historien din

som grep meg

og historien

er sterkere enn

alt jeg kjenner

Du var ikke sterk nok

for historien

den ble din tunge

grav

En dag vil jeg kanskje stå

oppå deg

så rak jeg kan

og spørre:

Finnes det en linje

i historien

som kan fortelles

med ord?