Jeg underviser

I august 1997 gikk jeg for første gang inn i et klasserom som vikarlærer i norsk for voksne innvandrere. Da jeg gikk inn i klasserommet den dagen, trodde jeg at jeg gjorde det for å tjene de nødvendige pengene og i påvente av den «egentlige» jobben. Da jeg gikk ut av klasserommet samme dag, visste jeg at det var norsklærer jeg skulle bli og være. Det å være norsklærer, har siden den dagen vært en av de mest konstante faktorene i mitt voksne liv. Siden den augustdagen har jeg aldri tenkt at jeg skulle være noe annet enn lærer. Jeg har levd utrettelig og uten pause med undervisning siden da. Og det har jeg tenkt å fortsette med! Jeg har undervist på videregående skole, voksenopplæring, høyskoler og universitet, men framfor noe har jeg laget mine egne kurs og mitt eget opplegg. Jeg elsker jobben min! Jeg stortrives med å finne på nye oppgaver, spesielle tekster og annerledes måter å jobbe på – og det tror jeg at de mange tusen deltakerne jeg har hatt opp igjennom årene, også vet. Takk til alle dere som har vært – og er – mine følgere, studenter og venner!

Jeg skriver …

Allerede i ungdomsårene ble jeg fascinert av det å skrive. Jeg drømte om å bli forfatter og å kunne få tid og mulighet til å skrive mye. Jeg skrev dagbok, småtekster og finurligheter i ungdomstiden. I tjueårene leverte jeg inn forsøksvise roman-manus til Aschehoug, og jeg fikk gode tilbakemeldinger og oppfordringer om å jobbe videre. Men det ble ikke sånn. Livet tok meg, men behovet for å skrive lå lagret i årene mine. I trettiårene begynte jeg å skrive lærebøker for deltakerne mine, og det ble en befrielse. På den ene siden fikk jeg anledningen til å anvende mine faglige kunnskaper til å lage oppgaver og vokabularlister – og forklare lettfattelig om norsk grammatikk. Samtidig fikk jeg muligheten til å skrive tekster. Jeg laget faktatekster, dialoger og gjorde intervjuer av ulike folk. Etter hvert skrev jeg også stadig flere fortellinger i lærebøkene. Skrive- og fortellergleden tok meg, og jeg gikk gjennom noen hektiske, men vilt kreative år der mine tre nydelige jenter kom til verden – og 18 bøker ble til. Innimellom skrev jeg også noen dikt, fagartikler og refleksjonstekster. Etter hvert ble jeg opptatt av å skrive ulike typer skildringer – blant annet reiseskildringer. (Jeg leter fortsatt på gamle datamaskiner etter reisebrev fra 2006 … Finner jeg dem?) I skrivende stund strever jeg med å bli ferdig med bok nummer 19. Skriveflyten for lærebøkene har stagnert litt, men boka – som ironisk nok handler om det å skrive – skal komme ut! Parallelt med denne kampen jobber jeg med nettsiden du nå er inne på. Her legger jeg ut helt ferske tekster samtidig med at jeg samler sammen andre «greier» fra tidligere år. Dette er mitt tekstlige univers, og jeg ønsker deg velkommen inn. Her boltrer jeg meg i alle former for tekster, dikt og refleksjoner. Jeg nyter å kunne uttrykke meg fritt i alle retninger jeg måtte ønske – og samtidig ha et sted der jeg kan plassere det. Nå skal alt samles her på disse sidene – og jeg håper noe av det jeg kommer med, vil vekke din interesse! Det vil komme nye tekster hver uke. For meg handler ikke det å skrive om å «selge en bok», men om å dele tanker og å kanskje kunne være igangsetter av tanker hos andre. Det er skrivingens store glede og privilegium. Takk til den som blir med på reisen gjennom disse sidene.

Jeg reiser

Drømmen om å reise til land hvor man kunne høre det spanske språket – og bli mer kjent med kulturen og historien knyttet til dette språket, ble vekket allerede da jeg var 12 år. Da jeg var 17 år, satte jeg meg på en buss alene bare for å «være i Spania» – uten å helt vite hvor jeg skulle hen i det landet. Det endte opp med at jeg traff på naboen på det stedet jeg tilfeldigvis havnet. Da jeg var 21 år gammel, ble jeg reiseleder for Tjæreborg på Mallorca. Deretter studerte jeg spansk, og jeg drømte videre om å reise. I år 2000 kom den første sjansen da jeg dro en måned til Chile. Noen år senere fikk jeg dra på en seks-ukers tur til Den dominikanske republikk som spansklærer. Da jeg hadde fødselspermisjon med mitt tredje barn, dro jeg med familien til Nicaragua og Chile i fem måneder. Senere ble det en ny tur til Chile. Deretter ble det et opphold. Barnas skolegang styrte hverdagene og årene. Men så, «plutselig» ble barna store og min livssituasjon var en annen – og da åpnet muligheten seg igjen. Da var det PERU som ble det store landet for meg. Mellom 2022 og 2025 reiste jeg fem ganger til Peru – og en gang til Ecuador. Reisen fikk nå endelig den plassen i livet mitt jeg hadde drømt om siden jeg var 12 år … Jeg forelsket meg dypt i Peru – det utrolig vakre landet med den enorme, kraftfulle historien, den vilt varierte naturen, folkemusikken jeg simpelthen bare elsker, de varme folkeslagene, den spennende kulturen, den nydelige maten, de langstrakte strendene, fjellene, frukten, åpenheten … Nye turer vil komme til Peru, og nye tekster fra reisene vil følge. Mitt hjerte banker tungt for det store brobyggerprosjektet jeg gjerne vil gå i bresjen for, sammen med mange andre og alle som vil være med. La oss bygge flere broer mellom Norge og Peru! Det å reise gir vennskap og det knytter bånd. Ideer unnfanges – og blir til møter, musikk, kunsttreff og gode samtaler!

Jeg organiserer

Undervisningen, skrivingen, reisene, møtene og opplevelsene – og de nye tankene som oppstår av alt dette – setter i gang mange spennende prosesser. Jeg blir inspirert av folk jeg treffer, steder jeg ser, samtaler jeg får være med på og nye ting jeg lærer og forstår. Min trang til å «samle mennesker» og organisere treff og kulturkvelder, begynte å ta form da jeg fikk barn, og siden har denne trangen bare økt i styrke. Nå opplever jeg at denne lysten til å bidra til at folk møtes, snakkes, blir kjent, knytter bånd, deler tanker og kultur, settes mer i system. Jeg ser et mønster. Jeg oppdager at denne lysten i meg til å se at folk treffer hverandre på tvers av land, kulturer, språk, ideologi, religion, legning og interesser, er dypere og mer fast enn jeg først hadde innsett. Nå tar jeg virkelig på alvor denne trangen. Jeg vil ikke bare samle, men også bygge broer. En bro kan imidlertid ikke bygges alene. Et helt fellesskap må til. Dette er prosjektet: La oss i fellesskap bygge kulturelle, språklige og kunstneriske broer som strekker seg ja, kanskje lenger enn vår egen tanke. Dette er byggeprosjektet mellom Norge og Peru – og dette nedfelles gjennom Mestizo og Pachamama. Jeg vil organisere eventer med musikk, poesi, kunst og samtaler – både i Peru og i Norge. På disse sidene kan du – selvfølgelig – lese mer om det hele!

Til toppen

Jeg tenker

Når man reiser, underviser og er aktiv på sosiale medier og nettsider, og man i tillegg organiserer konserter og event, så tror kanskje noen at «livet er spennende alltid». Mitt liv har imidlertid flest hverdager og stille dager, og da sitter jeg enten hjemme på kjøkkenet i Oslo og jobber – eller så sitter jeg for eksempel på den vidunderlige skrivestua mi på Odderøya i Kristiansand. Der sitter jeg ganske så stille, ofte i fjorten timer, for å jobbe med det ene og det andre. Jeg jobber, jeg tenker, jeg strever, jeg står fast, jeg tar meg runder på gulvet, vasker badet og bretter tøy mens jeg venter på tankene … – jeg tenker litt mer, og så kommer jeg videre. Hodet mitt er kontinuerlig fullt av planer og ideer. Ideene vil ikke stoppe – uavhengig av tid, sted og situasjon. Slik er jeg skrudd sammen, på godt og vondt. Før trodde jeg at jeg var slik fordi jeg var «ung». Nå vet jeg at det ikke kan være grunnen … Noen ideer er sånn halvveis gode, andre ideer er skikkelig dårlige – mens noen få viser seg å være gode og mer enn bra nok. Jeg er absolutt ingen perfeksjonist. Vi er mennesker, og livet tar tid. Det krever oss og vår tilstedeværelse. Vi kan ikke gjøre ting uten at det oppstår feil og mangler. Vi er i en kontinuerlig prosess, og vårt arbeid må få lov til å bære preg av det. Vi endrer mening, skifter ståsted, endrer utgangspunkt, begynner på nytt, får nye ideer, får andre behov og endrede preferanser … Da er det åpenbart at de kunstneriske prosessene må bære preg av dette. Det som imidlertid er viktig for meg, er å våge å følge ideene, stå for ideene, gråte når det trengs og le og glede seg når det finnes grunn til det. Men bak all moro, alt liv og all skapelse, ligger det som regel hard tenking, mye stillhet og en god porsjon strev. Sånn er det i hvert fall for meg!

Vi skaper!

I ytterste konsekvens, når alt samles og ses under ett, når sluttoppgjøret skal skrives og man skal betrakte noe av det man har laget, produsert og stelt i stand, kan man vurdere om man synes man har skapt noe. Jeg har hatt flere skapende personer rundt meg i min barndom og min oppvekst. Kreativitet og skaperevne er vidunderlig. Det er å skape noe, er en livets gave. Det er den grønne spiren til selve livet, men det er også dessert, vin og balsam. Kreativiteten setter alltid spor – og sporene nedfeller seg gjerne der man ikke forventer det. Når jeg nå skriver denne nettsiden og forsøker å skrive ned og samle mine tanker, ideer, aktiviteter, visjoner, gjøremål, tekster og intensjoner, tror jeg at jeg kan si at jeg skaper noe. Gjennom det å skape søker jeg etter beste evne å gi et bidrag inn for å bygge bro, for å dele kultur og for å løfte fram talentene våre, det gode i oss og det særegne i oss. I dette ligger det en skaperkraft. Men denne skapelsen handler ikke om meg. Den handler om oss – og om det vi får til sammen.

Det er nå jeg kommer til det viktigste punktet: For meg er det å skape alltid noe som skjer i samspill med andre mennesker – enten indirekte eller direkte. Alene klarer jeg fint lite. Sammen klarer vi så mye mer. Uten andre mennesker rundt meg og med meg, får jeg null inspirasjon. Kreativitet, idérikdom, lyst til å gjøre noe, virketrang og skapergalskap blir for meg alltid til fordi det er noen andre rundt meg som inspirerer, dytter og virker i meg. Vi trenger hverandre så inderlig. Fra menneske til menneske, der bakgrunn, kjønn, legning, kultur, språk og tradisjoner ikke skaper skiller, men bygger broer og beriker langt inn i sjelen. Jeg ønsker å bidra til at vi løfter hverandre fram gjennom kunst, kultur, musikk, språk, dikt og glede. Bli med i brobyggerprosjektet gjennom å lese, tenke, skape, inspirere, kommentere, komme på arrangement – og gjerne dele denne nettsiden videre!

Visjoner og mål

Med cecilielonn.no ønsker jeg å nå ut til enda flere enn før med det jeg skriver, tenker og er opptatt av. Fra å være først og fremst en papirbok-skrivende forfatter ønsker jeg nå å dele alle mine tekster i dette åpne fellesskapet på den nettsiden du nå befinner deg på. Cecilielonn.no bærer mitt navn fordi det er meg som skriver alle tekster dere kan finne her. Gjennom å vise mitt tekstunivers åpent på denne måten, vil jeg også motivere andre til å skrive og skape selv. Det å skrive mye er en hard jobb, men framfor noe gir skriving meg en sterk følelse av frihet og styrke. Min indre, kreative tankestrøm finner et utløp. Ord som samles, deles og spres, gir meg ro og retning. Jeg har jobbet intenst med ord – og det norske og spanske språket – i hele mitt voksne liv, og fascinasjonen og respekten for begge disse språkene er dyp. Jeg tror fast på ordets makt, dets kraft og dets magiske virkning. Jeg tror på at vi skriver våre liv, og jeg lever for å fortelle. Mitt eget liv skapes om til en fortelling – der sannhet alltid er et relativt begrep, for hvor ligger sannheten i ord som flyter, flykter og beveger seg stadig? Jeg løfter så inderlig gjerne fram andre mennesker gjennom tekstene mine. Å kunne skrive om noen som vil bli skrevet om, oppleves som meningsfylt, nært og svært viktig. Derfor skriver jeg om musikere og kunstnere – og andre mennesker jeg møter på min underlige vei gjennom livet. Jeg tror på fellesskapets styrke og skaperkraft. Menneskene rundt meg er min viktigste og fremste inspirasjon. Jeg er inspirert. La deg inspirere! Sammen er vi alltid sterkere. De grunnleggende målene med mine skriveprosjekter er å spre kultur, dele kunnskap, løfte fram kunst og musikk, sette språk i fokus og dyrke språk, skape samhold, bidra til opprettelse av mentale og fysiske møteplasser, bygge broer og styrke det kollektive VI!