Ungdom

Når jeg lukker øynene og forsøker å framkalle ungdomstiden, er alle de intense luktene fra barndommen nesten fraværende … Naturen er ikke det som møter meg i minnene. I hodet mitt ser jeg mer vinter, og jeg føler at jeg er mye inne i et litt lukket klasserom. Store spørsmål og dype tanker flyter til stadighet rundt i hodet mitt. I tillegg var det flere ting jeg var redd for. I en periode var jeg engstelig for dommedag … Jeg hadde hørt folk si at verden skulle stoppe … og angsten satte seg fast i meg. Men jeg snakket ikke om den frykten med andre …

Andre ganger var jeg dypt bekymret fordi jeg tenkte at den teknologiske utviklingen ville føre til at mennesker ble overflødige. Jeg skrev: Ut med data! på pennalet mitt. (Det er underlig og nesten litt komisk å tenke på at jeg gjorde dette som trettenåring – ettersom min vei jo ble slik at nettopp nettkurs har vært bærebjelken i mitt yrkesaktive liv.) Hodet mitt på den tiden var proppet med store og små spørsmål …

På Sørlandet står kristendommen sterkt. Rundt meg så jeg mange former for kristendom, og jeg begynte å kjenne på en gryende provokasjon. Jeg tenkte: Hvis folk sier at de virkelig tror på Gud og på hans eksistens, så bør jo dette gjenspeiles enda sterkere i det livet vi lever … Enten finnes Gud – eller så finnes han ikke. Jeg trodde på Gud, og troen vokste. Dermed bestemte jeg meg for at dette måtte bli en solid og svært synlig del av livet mitt. Bibelen ble viktig for meg. Jeg ble aktiv på møter, og jeg deltok på seminarer og lovsang. Her ligger det mange historier … Men det er ikke øyeblikket for å ta dette fram nå. Kanskje skal de heller aldri komme fram. Denne boksen er foreløpig lukket … Noen år etter kom jeg til å tenke annerledes om disse spørsmålene – og det hører også til en annen historie.

I denne perioden begynte jeg også for alvor å bli opptatt av språk og litteratur. Min ener i matte fortalte meg at tall, grafer og økonomi kanskje ikke var min gate. Jeg følte en sterk trang til å bli ferdig med videregående skole for å kunne studere på universitetet. Fransk, tysk, spansk, norsk og engelsk trakk meg til seg. Jeg følte meg hjemme i språket. Med bokstaver. En dannelsesreise var i prosess, men likevel måtte jeg streve med usikkerhet og mange spørsmål.

Ungdomstiden var nok altså en lang og litt slitsom reise. Den tiden glipper for meg … Jeg tror jeg må utforske denne perioden i livet mitt i stillhet først, for det føles vanskelig å skrive om disse årene av livet. Jeg møter en vegg jeg ikke klarer å trenge gjennom. Minnene er uklare. Følelsene er diffuse. I forrige tekst ovenfor skrev jeg jo selv at jeg gjerne ser på fortiden i et nostalgisk skjær. Nå merker jeg jo at dette ikke stemmer. Og det er også slik livet er: Fylt av motsetninger – parallelt med at vi kanskje også smålyver litt for oss selv. Jeg føler imidlertid ingen særlig nostalgi når jeg her og nå tenker på denne tiden. Ungdomstiden er nok noe jeg ikke ønsker å dvele ved. Men er det kanskje samtidig nettopp av den grunn viktig å stoppe opp? Jeg er usikker, og jeg kjenner på et ubehag. Men så slår det ned en annen tanke i meg mens jeg skriver. Plutselig forstår jeg at jeg akkurat her og nå, i skrivende stund, er ved en kjerne av noe av det jeg jo er opptatt av: Jeg synes man skal være ærlig når det gjelder det å vedkjenne seg ubehag. I vår tid, og naturligvis til alle tider, mener jeg det er viktig og betydningsfullt å erkjenne at livet ikke er enkelt. Spesielt gjelder dette for oss mennesker som lever våre liv i skyggen av sosiale media. Vi omgir oss konstant av glansbilder – og hva gjør alle disse forestillingene med oss? Hvordan påvirker egentlig oversvømmelsen av vellykkede bilder oss? Hva gjør det med vårt eget selvbilde og vår selvoppfatning? Dette er jo et velkjent og egentlig ganske slitt spørsmål som opptar oss alle. Men har vi svaret på dette spørsmålet? Jeg tror ikke det. Vi vet nok ikke ennå hvilken dyp innvirkning sosiale medier har på oss. Sannsynligvis klarer vi ikke å ta det innover oss. Men uavhengig av hva svaret på dette spørsmålet er, så tenker jeg: Vi trenger virkelig en motvekt. Og hva består så en motvekt i? For min del utgjøres motvekten av det å navngi ubehaget. Det rommer det at vi tør å si at vi ikke nødvendigvis er så lykkelige. Det innebærer at vi må våge å vise svakhet, usikkerhet og famling – selv der vi kanskje ønsker å framstå som selvsikre, vellykkede og helstøpte. Derfor opplever jeg nå at det likevel gir litt mening å si at ungdomstiden glipper litt for meg. Jeg klarer ikke å fargelegge den. Uklarheten og forvirringen må kanskje bare få leve inni meg. Heldigvis kan jeg klamre meg fast i at andre etapper i livet mitt framstår som langt klarere og mer helstøpte. For livet er en lang og til tider kronglete prosess – og det er jo selve prosessen som gjør reisen spennende, intrikat og meningsfylt.

*

Men du … dette er litt rart. Når jeg nå er inne i denne mentale minnestrømmen fra ungdomstiden, og når jeg nå har skrevet av meg litt av det ubehaget du kunne lese om ovenfor, så er det plutselig helt andre ting som dukker opp i hodet mitt. Hukommelsen er en merkelig installasjon i oss. Vi husker i brokker, og på ibsensk stykkevis- og delt-måte. Uten tvil. Når noe er hentet fram og lagt på bordet, er det noe annet som viser seg – som en, jo da, Peer Gynt-løk. Nå husker jeg jo alle reisene. Reisene til Spania. Dette var dyptgripende opplevelser som ga meg liv, drømmer og retning. I dag kan jeg se det jeg ikke kunne ha idé om den gangen. Erfaringene jeg gjorde meg i Spania med familien, i Arteaga i nord-Spania, overbeviste meg om dette: Jeg må lære meg spansk. I tillegg vokste det fram en intens trang om å få denne kulturen inn i livet mitt. Her var det noe jeg bare måtte ha. Nå husker jeg plutselig også den merkelige reisen jeg foretok helt alene som syttenåring til et eller annet sted i Spania. Jeg satte meg ganske enkelt bare på bussen. Det hele trer framfor meg nå. Jeg kunne jo fortelle en hel del om dette … Men det gjør jeg kanskje senere. En underlig reise var det uten tvil.

Uansett ble det et før og etter Spania for meg. Og det er jo nettopp dette jeg kan se resultatet av i dag. Jeg fryder meg hver gang jeg ser og kjenner linjer i livet mitt, og nå kan jeg ta og føle på linjene. Jeg startet prosjektet da jeg var tolv … Nå står jeg, mange år senere, entusiastisk og ivrig, i ferd med å gi liv til et prosjekt som jeg kan se er en forlengelse og en moden frukt av det jeg opplevde som liten jente i Arteaga. Kanskje bør det komme Arteaga-historier også … I dette hjertefølte prosjektet jeg brenner for nå, søker jeg å være brobygger mellom to fascinerende kulturer – nemlig den norske kulturen og den peruanske kulturen. Mitt brobyggerprosjekt vil gjennomsyre mye av det du kan lese her på flere av sidene, for det er her jeg er i dag. Jeg bygger. Jeg vil sammenføye, bygge nettverk, skape møteplasser, framvise og løfte fram språk, kunst og kulturelle uttrykk – og speile to samfunn mot hverandre og la dem møte hverandre, bli kjent, finne felles strenger og finne kontraster. Norge – Peru. Mine to kjære land. Jeg vil bygge bro mellom dere og mellom oss.

Når jeg forteller meg min egen historie på denne måten, inngis jeg med en helt annen følelse enn da jeg turte å nevne ubehaget. Og da blir jeg slått av dette: Våre egne narrasjoner, de fortellingene vi lager om oss selv, styrer oss i langt større grad enn vi nok ofte kan ane. Vi forteller våre liv, og slik skaper vi våre liv. Bare ordene i seg selv: Vivir para contarla – Living to Tell the Tale – Leve, for å fortelle – tittelen på Gabriel García Márquez sin selvbiografi, illustrerer hele poenget. Jeg forteller naturligvis min egen fortelling slik bare jeg vil framstille den, og det gjør jeg ved å trekke linjer helt tilbake til da jeg var tolv år (eller for den sakens skyld: da jeg gikk på kirkegården og kjente på en annerledeshet …) – og slik blir narrasjonen til. Leve, for å fortelle. Dette vil jeg omfavne. Om du blir inspirert til å uttrykke ditt eget livs narrasjon, ville det gjøre meg glad. Blir du med videre?