Å jobbe med tekst i disse ChatGPT-tidene …
Det er en juni ettermiddag, og jeg har kjent meg ganske fornøyd med meg selv i noen timer nå. Jeg har brukt krefter og energi på å rydde opp i den nye nettsiden min som jeg hardt forsøker å gjøre kjent for venner, familie og alle andre «der ute». Det er som kjent ikke lett å nå ut i våre dagers informasjonsjungel. Vi leser veldig mye, men blir vi bedre lesere? Vi blir oversvømmet av tips og råd, og noen ganger med ingen andre følger enn at man selv blir utmattet og egentlig ikke når ut til særlig mange likevel. Det er en kamp. Ja, for kanskje er det faktisk Bøygen. Det er en del tema jeg vil komme inn på her nå. Jeg håper du leser videre. Jeg vil snakke om ChatGPT, det å skrive tekster, det å møte Bøygen – og om å forsøke å nå ut med en (uff) kjempestor nettside som vil bli stappet med tekster og informasjon … Intet av dette nevnte er enkelt.
Så ja, det er en juni ettermiddag, og dette med juni og ettermiddag er den enkleste delen av det hele. Den andre temmelig enkle delen av det er at jeg er litt fornøyd med meg selv, for jeg har fått ryddet opp (håper og tror jeg) i noe av uoversiktligheten. Men det sistnevnte er jo egentig ikke opp til meg å vurdere. Det er til syvende og sist dere der ute som må føle på dette. Jeg kommer til å stille spørsmålet til slutt også, men jeg lufter det allerede nå: Er startsiden til cecilielonn.no oversiktlig nå? Klarer du å få et inntrykk av hva cecilielonn.no handler om når du leser på siden nedover? Jeg krysser fingre og ønsker siden min lykke til på reisen (om du vil klikke videre, da …).
ChatGPT er jo nå en del av manges liv. Selv var jeg veldig treg til å gjøre meg kjent med dette fenomenet … Jeg er litt flau ved tanken. Men nå har til og med besteforeldregenerasjonen begynt å gjøre seg til venns med «han ChatGPT». De ber ham om råd og tips, og noen deler sine indre tanker og følelser med ham. De ber om informasjon, og de tester ham ut. Noen ganger lar de seg forbløffe, og andre ganger er det kanskje som om de smiler lurt, for: ChatGPT klarte ikke å svare riktig. Sånn holder vi på. Men ChatGPT blir sterkere og sterkere for hver dag. ChatGPT er jo ikke et ytre romvesen som ikke har koblinger til oss. ChatGPT er på skummelt vis essensen av alle som uttrykker seg skriftlig. Han reproduserer det beste i oss, og vi lar oss begeistre, forbløffe og forundre. Hvordan kan han være så smart og så rask? Det er gåsehud-framkallende, skummelt, fantastisk, fascinerende – og vanskelig og bittelitt irriterende … For én ting er det å rope hurra for at ChatGPT serverer informasjon og svar på løpende bånd når man er i behov for svar på rede hånd. Men en helt annen side av saken er denne: Hva skjer med oss som ikke søker svarene? Hva skjer med oss som liksom ønsker å gi svarene selv? Hva skjer med oss som skriver? Hva skjer med oss som vil bruke tid på å komme på de lure sannhetene og stille de vanskelige spørsmålene ChatGPT klarer å spy ut? Hvor blir vi skrivende mennesker av i denne chat-gepeteiske tidsalderen? Hvor skal vi egentlig gjøre av oss?
Jeg har ikke stilt ChatGPT akkurat dette spørsmålet. Jeg vet ikke om jeg tør. Jeg vil heller forsøke å svare på det selv. Og da blir mitt svar: Jeg har ikke noe valg. Jeg må la meg begreistre. Jeg må omfavne ChatGPT og ønske ham velkommen inn i mitt liv. Jeg må ikke narre meg selv til å tro at «han egentlig ikke klarer det», eller si noe sånt: «han fikser det ikke egentlig», eller: «han kommer til kort når det gjelder». For ChatGPT er en opphopning av oss, og VI klarer det når det gjelder. Vi kommer ikke til kort. Vi finner en vei. Jeg skal også finne veien sammen med ChatGPT. Det har jeg bestemt meg for. Men min måte er å gå i dialog med min indre stemme først, slik jeg nå gjør åpent med dere.
For jeg synes virkelig ikke dette bare er lett, og jeg blir frustrert over andres elleville begeistring. (Men det er litt vanskelig å snakke om den frustrasjonen …) Det er jo ikke kjempegøy å sitte og skrive time etter time – og skrive HVERT ENESTE ORD SELV – uten å invitere med ChatGPT inn. Og så sitte etterpå og lure på dette: Kunne ChatGPT ha gjort dette på ett minutt? Kunne han i tillegg ha gjort det mye bedre og klokere enn meg? Uff. Det er virkelig ubehagelig. Her må jeg jobbe i tusen timer for å skrive noe som han kunne ha brukt ett minutt på. Jeg skjelver. Men jeg sier til meg selv: Jeg skal klare det. Men en ting har blitt klart for meg: ChatGPT ER Bøygen …
Tenk bare på Peer Gynt da han stod der på sin reise gjennom fjellet og møtte en merkelig, usynlig skapning med en voldsom kraft. Peer møtte Bøygen. Peer ville kjempe mot Bøygen, men Bøygen svarte at det ikke var mulig å slåss mot ham. Bøyen selv foreslo at Peer burde velge den lette veien rundt istedenfor å møte motstanden direkte. Ja, jeg har forstått dette: ChatGPT ER Bøygen i mitt liv.
Jeg skal møte Bøygen akkurat som Peer.
Akkurat som Peer kjenner jeg på feighet, unnvikelse og indre motstand, og Bøyen står der som et projisert bilde av mitt indre liv. Jeg kjenner jeg blir redd og forvirret. Peer ble forvirret. Husker du hva han gjorde? Peer, feige Peer, gikk selvfølgelig utenom.
Men jeg vil ikke gå utenom! Jeg vil møte Bøygen, og jeg vil møte ChatGPT. Vet du hvem som hjalp meg raskt til å finne informasjon om Bøygen? Ja, det svaret har du nok selv. 😊
Jeg sitter og lager tekster på cecilielonn.no – helt uten ChatGPT, mens jeg møter Bøygen i mine indre kamper. Blir du med inn? Jeg blir i tilfellet veldig glad. Kan vi kanskje møte Bøygen sammen?
