Utfordringer når man lærer norsk

Norge er et land med høy grad av innvandring, og det er mange i dette landet som jobber hardt for å lære seg det norske språket. For noen få kan det oppleves som lett og greit å lære seg det fine språket vi snakker her på berget, men for de aller fleste utgjør nok det å lære seg norsk en aldri så liten utfordring. I denne teksten vil jeg stille spørsmål ved hvorfor det egentlig er så utfordrende å lære seg norsk. Hva er det med det norske språket som gjør at det kan føles så vanskelig for så mange? Vi som har språket som morsmål, synes vel at språket er ganske «lett». Hvor ligger egentlig de store hindrene – og hva er den tilsynelatende hemmelige nøkkelen inn til det norske språket? Dette vil vi forsøke å sette fingeren på her! Gjennom å ha jobbet som norsklærer i 26 intense år, har jeg gjort meg mange tanker om dette. Man lærer mens man går, og her vil jeg forsøke å dele noen av disse «hemmelighetene» og tankene knyttet til norskinnlæringsprosessen. Jeg vil peke på de mest framtredende språklige utfordringene, og de hovedsakelige utfordringene er knyttet til disse områdene: enkelte grammatiske tema (som er særegne for norsk), mangfoldet i uttrykk og måten vi danner uttrykkene på, den norske uttalen, setningsmelodien og trykkets plassering i ord. Etter å ha sett på disse utfordringene vil vi løfte fram forhold som gjør at det likevel – tross alt – er mulig å lære seg norsk! Men det står skrevet mellom linjene her at en systematisk opplæring er viktig og nødvendig for å oppnå et godt resultat. Bli med inn i tankerekken min! Dette kan være nyttige tanker både for den som lærer norsk – og for den som ønsker å bidra til at andre lærer mer norsk!

Hvordan står det til med grammatikken din?

I utgangspunktet er grammatikk et tema som er vanskelig for mange. Når man lærer sitt eget morsmål som liten før man kan lese, lærer man språket uten å anvende grammatisk kunnskap. Barn tenker ikke i grammatiske termer når de lærer sitt morsmål. Deres innlæringsmetoder er spontane – og helt annerledes sammenlignet med de metodene man bruker når man lærer et nytt språk som voksen. (Her kan du snart finne en tekst om hva det innebærer å lære språk som barn – og hvordan man kan lære av barnet og forsøke å tilnærme seg barnets metode (selv om man er voksen).

Innlæringsfasen av et morsmål representerer med andre ord en helt annen prosess enn den man går gjennom når man lærer et språk som voksen. Om man vil lære et nytt språk godt og snakke «korrekt», er det for de aller fleste voksne nødvendig med grammatisk kunnskap. Mange mennesker har et litt ambivalent forhold til grammatikk. Ikke sjelden har jeg hørt: Nei, jeg liker ikke grammatikk …  Min erfaring tilsier at mange opplever at de ikke forstår grammatikk – og for mange er grammatikk bare et nødvendig onde. Det å studere grammatikk, representerer ofte en stor bøyg. En positiv tilnærming til grammatikk i den første innlæringsfasen kan derfor være avgjørende for den videre utviklingen. Skal man lære grammatikk for grammatikkens skyld? Eller er det nok å ha et nytteperspektiv når man lærer grammatikk? (Les gjerne mine tanker om hvordan man kan jobbe med grammatikk her – kommer snart).

Ordstillingen i det norske språket

Det er flere grammatiske forhold i det norske språket som utpeker seg som ekstra utfordrende. Noe av det første man støter på som vanskelig, er ordstillingen. I starten går det greit når man skal si: Anne spiser. Men straks man skal lage setninger med flere ord, kan feil lett oppstå. En veldig vanlig feil er å si Nå Anne spiser. Det er en helt logisk og forståelig feil, og denne feilen blir ganske raskt automatisert. (Les gjerne om automatiserte feil snart her.) Når man skal avansere med språket og sette inn adverb, blir det ytterligere komplisert. En vanlig feil er slik. Jeg alltid handler på Rema. Deretter kommer utfordringen med å forstå forskjellen på en helsetning og en leddsetning. Feil som dette oppstår raskt og ofte: Han sier at han kommer ikke. Denne sistnevnte typen feil er jo også en feil vi kan gjenfinne hos morsmålsbrukere (spesielt i muntlig språk). Dette er jo også en del av problemstillingen: Nordmenn gjør feil, og disse feilene kopieres. Dette gjør det vanskelig for en som lærer språket å forstå forskjellen på «rett» og «galt». Noen feil er dessuten mer «alvorlige», mens andre feil er feil man ser gjennom fingrene med. I tillegg har folk ulik oppfatning av «hvor nøye» det er når man snakker. Folk har også ulik oppfatning om hvilke ord som er «vanlige» og «nødvendige».

Andre aspekter man trenger tid på å lære seg i den norske grammatikken, er samsvarsbøyningen mellom substantivet og adjektivet. I seg selv er det en jobb å lære seg at regelrette substantiv bøyes med mange ulike mønstre. Ofte tror man at man må legge mest arbeid ned i det å lære seg uregelmessige bøyningsformer. Men når det gjelder substantiv, har vi en begrenset liste med substantiv som bøyes utenfor de vanlige mønstrene (et tre – to trær, en far – to fedre, etc.). Man må derfor altså jobbe med å lære seg mønstrene for hvordan substantivene bøyes, og dernest må man forstå hvordan adjektivet bøyes sammen med substantivets kjønn, tall og dets bestemthet. Det ligger mye grammatisk kunnskap bak det å forstå for eksempel denne samsvarsbøyningen (hvor adjektivet her er uregelrett): et lite land – det lille landet – små land – de små landene. Denne såkalte doble bestemmelsen (den fine bilen, det store huset, de gamle bøkene, etc.) er vanskelig å få kontroll på. Uten den grammatiske forståelsen vil de aller fleste gjøre feil her. Man kommer på en måte ikke utenom grammatisk innsikt for å få dette riktig. I tillegg har det norske språket noe annet ved seg som kan skape stort hodebry for mange (avhengig av hvilket morsmål man har fra før). Det gjelder det faktum i seg selv at vi på norsk tenker i bestemthet og ubestemthet. (Jeg skriver snart mer om bestemthet og ubestemthet ved substantivet her.)

Andre grammatiske tema som skaper utfordring, er bruken av verbtidene. Den enkle, mest grunnleggende varianten på forklaring av verbtidene er at presens (jeg spiser) er nåtid, preteritum (jeg spiste) er fortid, etc. Men om man skal forstå bruken i dybden, oppdager man raskt at dette er en forenklende og kanskje også forvirrende forklaring. Vi bruker jo presens i fortid (krigen bryter ut i 1939), og vi bruker jo preteritum i nåtid (du var så fin i kveld og maten var så god …). Videre er det slik at når man skal uttrykke noe ikke virkelig, noe tenkt eller noe hypotetisk, har vi ikke en egen verbbøyningsform for dette (slik andre språk ofte har). Vi bruker de samme verbtidene for å uttrykke både faktiske og ikke faktiske forhold: Jeg hadde ikke tenkt på det (faktisk) og Hadde jeg tenkt på det (tenkt tilfelle), ville ting ha blitt annerledes.

Videre er det ikke så enkelt å forstå hvordan man kan lage riktige som-setninger. Ofte kan man ende opp slik: Jeg tar inn veden for min tante som ble tørket i fjor sommer. Andre feil av den litt mer morsomme typen oppstår også ved substantiv som skal være sammensatte, men som feilaktig skrives i to ord: Ananas ringer (istedenfor ananasringer), sær skriving (istedenfor særskriving), jule nissen (istedenfor julenissen). Sin, hans og hennes kan også skape misforståelser av den uheldige sorten: Han tenker på kona hans (istedenfor: Han tenker på kona si). Slik kunne vi holde på … – og det gjør vi også på kurs! Temaene må forklares, utdypes og repeteres. Man må gi gode forklaringer, relevante oppgaver i store mengder – og svarene må forklares underveis. Hvorfor er det feil? Hvorfor er det riktig? Man bør også utvikle et metaspråk der man – på norsk – kan forklare hvorfor noe er riktig, og noe annet er feil. Det er mange grunner til at jeg så ofte sier: Det å lære norsk er en livslang reise.

Uttrykk på norsk

I alle språk finner vi mange uttrykk, og norsk er intet unntak. Det er flere ulike forhold som kan være krevende når man skal lære seg norskpråklige uttrykk. Mange av uttrykkene våre er konstruert slik at vi bruker et verb – og så kobler vi en eller flere preposisjoner og adverb sammen med dette verbet. Ofte bruker vi også et eller flere substantiv i tillegg for å danne uttrykket. Her er noen eksempler:

• Hva er i veien?
• Du går i veien.
• Jeg går ikke av veien for en liten tur på byen.
• Jeg er på vei.
• Bilen står midt i veien.

Alle disse uttrykkene har kjente og grunnleggende ord i seg, men like fullt kan uttrykkene være vanskelige å forstå. Den som lærer norsk, vil i de fleste tilfeller trenge forklaring på hva uttrykkene faktisk betyr. Det er ikke nok å kjenne verbene gå, være og stå – og ordet vei. Det er ikke «logisk» at Hva er i veien? betyr Hva er galt? Dermed ser vi hvordan det å lære uttrykk, ikke handler om å lære ord. Det handler om å være oppmerksom på at måten vi på norsk kombinerer ord som er kjente og «enkle», blir til uttrykk som har en betydning man på ingen måte kan «konkludere seg fram til». Noen verb er på norsk ganske «ekstreme» i sin evne til å koble til seg preposisjoner. Tenk for eksempel på verbet å holde. Da kan vi for eksempel si: holde på med, holde av, holde ut, holde om, holde i, holde med, holde for. Dette sier en del om hvordan det norske språket er bygd opp. Veldig ofte forstår man alle ord i et uttrykk, men man har likevel ikke forutsetningen for å kunne forstå uttrykkets innhold. Mange ønsker seg en forklaring på hvordan man bruker preposisjoner, men da må vi kanskje det noe skuffende svaret: Man kan ikke forklare dette. Man må lære seg uttrykk for uttrykk – og man må venne seg til å ha et eget blikk for uttrykk hele tiden underveis i innlæringsprosessen.

Den norske uttalen

Den norske uttalen kan være vanskelig å få til, og det er mange grunner til dette. Andre store verdensspråk som spansk og engelsk har en annen situasjon når det gjelder uttalen. Disse språkene har varianter som har oppstått gjennom at språkene tales i ulike land og i andre verdensdeler i tillegg til moderlandet. Men norsk snakker man bare i Norge, og dermed får ikke varianter noen utbredelse. Vi har dialekter innad i landet, men utover det har vi en fast uttale. Den norske uttalen kan være utfordrende av ulike grunner. En vanlig oppfatning er at norsk uttale er krevende på grunn av vokalene. Det stemmer at vokallydene kan være utfordrende, men det er langt flere aspekter ved uttalen som er vanskelige å få grep om. I tillegg til vokalene har norsk ulike konsonantkombinasjoner som gir lyder man trenger tid for å kunne beherske. På norsk skiller man også mellom lang og kort vokal, og tre av vokalene uttales også på ulike måter. Her er det nok å jobbe med. La oss se litt nærmere på dette!

De vokalene som er mest utfordrende å si for mange, er: U, Æ, Ø og Y. En del språk har ikke disse lydene, og dermed kan det være vanskelig å forstå hvordan disse vokalene skal uttales. En hemmelig vei inn til riktig uttale er å forstå at lyden må formes via leppenes form. Det er for eksempel ikke mulig å uttale en Y om man har munnen formet som et smil. Om du for eksempel smiler når du vil si BY, blir ordet automatisk til BI. I tillegg har norsk et betydningsskille mellom lang og kort vokal. Tak og takk, lege og legge, fin og finn, rak og rakk gir eksempler på lang og kort vokallengde, og om man ikke uttaler ordene med riktig lengde, kan det oppstå misforståelser. I tillegg gir vokalene U, O og E ulike lyder. Dette ser vi eksempel på gjennom ordene du og dum, to og toll, pen og her. Slike varianter skaper ekstra utfordringer, og mange er ikke klar over at det er en forskjell i uttalen. I tillegg har norsk ikke gode, klare regler for når u, o og e får ulike lyder.

Bokstavkombinasjene -ng og -kj skaper også utfordring for mange. Det er morsmålet som avgjør hvilke lyder man må jobbe ekstra med. Personer fra Pakistan vil for eksempel ofte si «daialekt» (istedenfor DIAlekt) og antibaiotika – og dette kommer gjennom påvirkning fra engelsk. Personer fra Polen, Russland, Litauen, Serbia og andre land vil ofte streve med å si mange penger (uten å si g-lyd). Videre er det vanskelig å vite når konsonantene skal være stumme – eksempelvis i ord som: det, med, alltid, huset, land, gjorde. Dette er bare noen få eksempler på utfordringer som finnes i den norske uttalen. Videre vil for eksempel spansktalende gjerne si sånn istedenfor som – og vann istedenfor bank. Dette har naturligvis å gjøre med fonetikk på morsmålet. Om man ikke får konkret veiledning og uttalehjelp, kan det være vanskelig å oppdage hva man bør jobbe med. Man vet heller ikke når man sier noe riktig – og når man sier noe feil. Det er viktig å ha gode norskkurs!

Norsk setningsmelodi og trykk i ord

Den norske setningsmelodien varierer fra en dialekt til en annen. Når man skal lære seg norsk som voksen, er det for de aller fleste vanskelig å lære en bestemt dialekt. Om man kommer til Norge som barn eller ungdom, er det mer vanlig at man lærer å snakke på dialekt. Men de som lærer norsk som voksen, tilegner seg som regel en egen «dialekt for innvandrere». Personlig mener jeg at det er helt fint, og det er ikke nødvendig å legge seg opp til en bestemt dialekt. Det å snakke så korrekt som mulig og med så god uttale som man kan, bør være det fremste målet i mine øyne. Like fullt finnes det trekk i setningsmelodien som ligger i talemåten uavhengig av dialektene. I spørsmål «synger vi opp» og i faktasetninger har vi en flatere setningsmelodi. Videre bør man jobbe med hvor trykket i ordene ligger. Mange sier for eksempel pårørende med trykk -rør istedenfor å ha trykk på på-. Det er et eget kapittel å lære seg å legge trykk i starten av verb med prefiks: påstå, pågå, medgi, avvise, utholde.

Min lidenskap, mitt håp og min drøm

Slik kunne vi fortsette. Det å lære norsk – og det å være lærer i norsk – utgjør et stort univers av grammatiske og språklige tema. I tillegg kommer andre ting man kan og bør snakke om og jobbe kontinuerlig med, og dette har å gjøre med integrasjon, identitet, kulturelle koder, humor, muntlighet, etc. (Les gjerne min snart kommende tekst her om hvor viktig det er å inkludere hele mennesket i innlæringsprosessen.) Det er dermed med utgangspunkt i alt dette at jeg stadig gjentar: Det å lære norsk er en måte å leve på; det er en livsvei – og et norskkurs bør ikke kun være et intensivkurs på åtte uker. Man bør finne en balanse som gjør at man «orker» å lære og studere norsk kontinuerlig. Heldigvis er det slik at folk i Norge er vant til at vi er et flerkulturelt land. Folk har god trening i å forstå «innvandrernorsk». Vi har stort sett velvilje i møtet med folk som er underveis med det norske språket. Det finnes mange gode kurs. Tiårene som har gått siden 1970-tallet, har fostret fram supergode norsklærere. For noen er opplæringen gratis, og det finnes mye gratismateriell på nettet. Språkkafétilbudet er godt utviklet, og mulighetene ligger der for den som vil lære mer norsk. Jeg vil fortsette med å undervise i norsk – og forsøke å åpne dørene inn til landet mitt etter beste evne – og mitt håp er alltid at så mange som mulig vil være med og dra dette lasset. Bli venner med folk fra andre land! Snakk norsk med dem! Inviter inn i de tusen hjem – og vis Norges kultur i praksis! Slik skapes «ekte» integrasjon, og gjennom dette åpner det seg nye dimensjoner av felleskap, forståelse og samhold. Jeg har elsket å være norsklærer i alle disse årene. Norskundervisning er så mye mer enn en jobb for meg – og det handler om så mye mer enn grammatikk og ord. Det er et slags livskall, og ja, en måte å leve på. Jeg håper at mange flere får øynene opp for at vi alle og enhver har en viktig oppgave å gjøre i denne sammenhengen. La oss vise, forklare og lære bort det vakre, rare, spennende språket vårt til alle som vil lære! Og vet du hva? Det er faktisk en hel haug av lærelystne folk der ute. Kom igjen! La oss trå til verket i enda større grad enn før!