Innsyn

Når den gylne solstrålen stryker mildt over deg

og skraper blodperler i kinnet ditt

og det lysende, svakt rislende ettermiddagsløvet

pisker deg stramt opp inntil hårrøttene

og havbrisens trøstende mumling

bølger seg over deg som dynger av hån

da vet du  

at du kjenner

slagsiden

*

Når du kjenner tilværelsens vibrerende puls

dunke hardt og ujevnt selv om du sitter

musestille

og når de lykkelige skrålene fra de energiske

måkene svever over strandens horisont

og treffer deg som såre mageplask

da innser du

at det er livets nederlag

som suser gjennom deg

og det er alle de krøllete sårene

av silende savn

som renner gjennom blodårene

i en ildstrøm du ikke kan

stagge

*

Slik blir du bare værende

med haken mot knærne

knærne mot bakken

hendene slapt langs det

som pleier å være deg

men du er som en annen

og vet samtidig

det er dette jeg

som alltid unnflyr

nei, feil

som du ikke kan unnfly

for du er meislet fast

i lyset av deg selv

og du suges

nedover og innover

mot ditt eget mørke punkt