Kjære mitt Norge!
I dag vil jeg sende deg en spesiell hilsen på dagen din, kjære Norge. Jeg har jo egentlig visst det lenge, men det var først i dag – før jeg skulle skrive denne litt merkelige teksten, at det gikk opp for meg at jeg egentlig jo kan kalle deg min arbeidsgiver trofaste, aldri sviktende arbeidspartner. På en måte har du jo vært et stabilt element i hele mitt voksne liv. Jeg jobber jo med deg – dag ut og dag inn. Jeg snakker om deg på innpust og på utpust. Du lever i meg hver dag hele året. Du er der med meg på en så naturlig og selvsagt måte at jeg ikke engang tenker over det. Jeg strever med å innfange deg for hele verden … Ditt språk er din karakter, din identitet og din form. Ditt språk er hemmeligheten inn til noe dypere, noe bedre, noe finere … Jeg søker alltid forstå deg bedre, forklare deg på nye måter, vise deg fram, unnskylde deg og kritisere deg når det trengs – og samtidig også si hvorfor jeg er så umåtelig stolt over deg.
Uten deg, Norge, hadde jeg ikke vært den jeg er i dag og den jeg har vært hele mitt voksne liv. Du har formet meg, helt og holdent. Du har vist meg hvem jeg er – og du har også vist meg hvem jeg ikke er. Når jeg kaller deg, Norge, for «deg», mener jeg naturligvis ikke landets politikere, konge, dronning eller makthavere. Langt derifra. Jeg snakker selvsagt om sjelen i dette landet. Jeg snakker om dine verdier – og også din mangel på verdier i en del tilfeller. Alt det du er, og ikke er, utgjør en altomfattende del av livet mitt; det er en uløselig del av meg. I snart tretti år har jeg jobbet for å formidle deg og forstå deg – og vise hvem du er og ikke er. Jeg føler et dypt vennskap med deg, Norge. Jeg kjenner en dyp og inderlig relasjon. Jeg elsker deg – men jeg er også dypt kritisk til deg og nokså uenig med deg i enkelte tilfeller. Men slik er det mellom venner. Jeg føler ingen redsel for å si hva jeg mener om deg, både på godt og vondt. Det kaller jeg et ekte vennskap!
Kjære Norge, du som har formet meg og gitt meg retning. Du som har gitt meg ordene og tankene og visjonene. Du som har gitt meg den lidenskapelige trangen til å forklare deg og vise deg for hele verden … Jeg tror jeg kan si at jeg kjenner deg. Men samtidig unnflyr du alltid. Du drar inn i de dype skogene, og du vil ikke vise deg. Jeg blir stående igjen – ordløs, uforstandig og hoderistende. Hvorfor er du så reservert innimellom? Hvorfor trekker du deg? Hvorfor vil du være på høyfjellet, i vannet, på havets bunn, inn mellom trærne der det er så vanskelig å finne deg for dem jeg vil vise deg til? Jeg klarer ikke alltid å forstå deg. Men samtidig: Jo, jeg forstår deg. For i dypet vet jeg at jeg har den samme trangen selv. Og når jeg innser det, blir jeg dypt rørt. For ja, jeg er jo også: norsk. Jeg er norsk. Og i dag, på dagen din, er jeg norskere enn norskest. For noen kan det virke merkelig at jeg skal føle behov for å uttrykke noe sånt. Alle vet jo at jeg er norsk. Passet mitt og generasjonene bakover i tid forteller meg det. Men når man lever blant mennesker og blir kjent med og glad i så mange mennesker fra andre land og kulturer over hele den vide verden – altså tusenvis av mennesker … da skjer det noe med deg. Noe av det som mange på mystisk vis vil kalle «norskhet» (hva nå det enn måtte være …) glipper for meg. Mange ganger har jeg grepet meg selv i å kjenne dette: Nei, jeg er virkelig ikke norsk. Jeg kan ikke identifisere meg med denne måten å tenke på, være på, oppfatte virkeligheten på. Jeg vil liksom ikke inn i den dype, norske granskogen …
Men du er der hele tiden, mitt kjære Norge. Du viser meg stadig nye dybder og høyder. Du viser meg dette: Man kan være både norsk og ikke norsk. For i dette vakre landet kan man faktisk være den man vil. I dette landet kan man være flerkulturell hver på sin måte, og man kan være like mye norsk av den grunn. Jeg føler meg norsk, og jeg føler meg ikke norsk. Og nettopp slik vil jeg være. Og nettopp gjennom denne følelsen vil jeg fra dypet av mitt hjerte fortsette å jobbe for – og ønske meg – en sterkere forening mellom det vi med våre merkelige ideer ser på som «typisk norske» – og det vi kaller «ikke norsk». Jeg ønsker meg et enda sterkere flerkulturelt fellesskap, for her, i denne tynne stripen av et land mot nord, kan vi se dette vokse fram. Her kan vi få det til. Her kan vi være den vi er og de vi er. Sammen. Side om side. Med mange kulturer, impulser, tradisjoner, ideer, verdier … Det kan flyte sammen til et hele, og det er i jevn flyt. Så for meg er nettopp dette kulminasjonen av det typisk norske: Norge er et flerkulturelt land, og det skal vi jammen fortsette med å være. Og ja, det gjør meg stoltere enn stoltest.
Jeg elsker deg, Norge, for at du har tatt imot mange. Jeg elsker deg, fordi du huser de som alltid har vært her. Jeg kommer til å være sinna på deg, Norge, om du ikke er åpen, om du unnflyr og ikke forstår hva du går glipp av. Jeg kommer til å heie på deg når jeg ser du titter ut av skogen og kaster deg ut i dansen. Jeg kommer til å fortsette med å vise deg fram, gjennom skog, over fjell og fjord, på land og på eng. Jeg elsker deg. Du viser vei. Jeg vil vise din vei for andre. Og ja, jeg elsker å gjøre det – du min arbeidspartner, sjelevenn og ledsager. Norge: Gratulerer med dagen din!
