Lima – den store ørkenbyen

For meg er Lima motsigelsesfylt. Lima er byen jeg både vil reise bort fra så fort som mulig, og stedet der jeg ønsker å bli litt lenger for hver gang jeg er der. Jeg innrømmer dog at jeg blir fort sliten i Lima. Spesielt blir jeg satt ut av det å ankomme byen. Da griper den intense, tutende, evige trafikken tak i meg. Støyen, maset og kavet er trettende. Men på et forunderlig vis er det også litt spennende – for dette er jo også en del av det store, mangfoldige Peru. Jeg tar også meg selv i å kjenne at denne intense trafikken og galskapen i trafikken er mindre slitsom for meg nå – enn da jeg opplevde den for første gang. I starten var jeg bare sjokkert, i tillegg til at jeg var vettskremt. Jeg fikk hakeslepp, og jeg ville liksom «dytte» trafikken bort med hendene der jeg satt inne i taxien. «Kom meg ikke for nære». Men trafikken er og blir en uløselig del av Limas aldri hvilende puls. Man kommer ikke utenom trafikken, de lange avstandene, følelsene av å ha et støvlag i ansiktet og å kjenne at munnen er tørr når man går omkring. Det tutes og ropes rundt en uten stans. Biler nærmer seg den bilen man sitter i hele tiden, og man klarer ikke å finne noe som helst system i hvordan bilene beveger seg. I mine øyne skjer alt i trafikken helt plutselig og uventet. Det eneste sikre er på en måte at man ikke skal følge regler. Man skal bare kjøre på og være på offensiven. Den som kjører som en sinke og vil være snill i trafikken, har tapt. Slik oppleves det for meg – men hva vet vel jeg, jeg som ikke engang har lappen selv.

Om man snakker med taxisjåfører og spør hvordan de har det, er svaret deres som regel bundet opp til frustrasjon over trafikk, forurensning og svak økonomi. Livet er tøft. Trafikken preger livene deres og setter rammer og begrensninger. Gjennom dette første møtet kan det være krevende å få øye på Limas skjønnhet. Man kan stå i fare for å bli utmattet etter trafikkturen til hotellet. I tillegg er det soner fra flyplassen og inn mot flere av bydelene som ikke er helt trygge. Man må ha låste dører, vinduene må være lukkede og man må bare kjøre på. Man kan bli overfalt og folk og bander kan finne på å overfalle biler. Det er visse steder man virkelig ikke ønsker å få motorstopp. I starten kan tanken på alt dette være overveldende. Men det underlige er at redselen for alt dette slipper litt taket i en etter hvert. Sakte, men sikkert, er det andre ting som trer fram. Til tross for støv, klamhet, fukt, støy og tuting, så er det andre inntrykk som fester seg. Når man så i tillegg begynner å bevege seg i andre bydeler i Lima, begynner det å skje ting. Førsteinntrykket mitt av Lima stemmer derfor ikke med det inntrykket jeg har nå – etter å ha vært i byen flere ganger. For hver gang blir jeg litt mer glad i Lima. For hver gang tenker jeg: Jo, kanskje jeg tar noen ekstra dager i Lima neste gang likevel … Lima er ikke lenger bare et gjennomfartssted og et utgangspunkt for «resten av reisen». Det er en verden i seg selv. Det har for min del tatt tid å oppdage skjønnheten, men den ligger der …

Lima – byen der ørken møter hav 

Lima er Perus hovedstad, og det er den største byen i Peru. Denne hovedstaden har over ti millioner innbyggere, og det gjør byen til den femte største i Latin-Amerika. Lima er med andre ord en ekstremt stor by, spesielt sett med norske øyne. Oslo blir en liten «bygd» ved siden av Lima. Latin-amerikanske storbyer bærer dessverre med seg tung trafikk, lange avstander mellom ulike steder, forurensning, kriminalitet, fattigdom og logistiske utfordringer – og som turist må man være litt ekstra på vakt når man ferdes i hovedstaden. Vesker og pass må bæres tett inntil kroppen; man bør unngå å ha på seg dyre smykker, og man må se seg litt ekstra over skulderen når man beveger seg rundt. Men Lima er så mye mer enn dette, og som turist kan man få minner for livet i denne byen. Det finnes et vell av steder man kan besøke og la seg imponere av. På min reise jeg først og fremst stifte bekjentskap med den historiske delen av Lima – og den litt mer fasjonable delen, nemlig Miraflores, blant annet kjent for sin flotte kystlinje og særdeles gode og kjente restauranter. Hotellet ligger på Miraflores, så dette stedet blir utgangspunkt besøk og småturer i Lima. På en av de flotte restaurantene i Miraflores vil jeg naturligvis spise ceviche og drikke pisco sour. Men det er også mulig å besøke museer og pyramider – og oppsøke historiske bygninger.

«Centro histórico» 

I det historiske sentrumet av byen finner man hus i spansk kolonistil – i tillegg til mange andre spennende, kulturelle attraksjoner. Det kan passe fint å starte storbybesøket med å utforske Limas kolonifortid på Plaza de Armas. De fleste latin-amerikanske byer med respekt for seg selv har sin Plaza de Armas (våpenplass) – og Limas versjon av denne «plazaen» er storslått. Denne plassen kalles også for La Plaza Mayor de Lima. Dette historiske torget er kjent for sitt gigantiske palass med marsjerende vakter foran. I tillegg finner man en kunstferdig katedral – la Catedral de Lima – hvor mumien til Limas grunnlegger Pizarro ligger – og man finner en fontene fra det 17. århundret. Like i nærheten av Plaza de Armas finner vi også Casa de Literatura, og dette museet er absolutt verdt et besøk. Man kan også avlegge en visitt til Museo del Convento de San Francisco de Asis de Lima og dette museets katakomber fra det 16. århundret. Handlegatene til Plaza San Martin er fulle av monumenter. Andre severdigheter man kan få med seg i det historiske sentrum, er El Palacio arzobispal de Lima (erkebispepalasset), la Iglesia de Santo Domingo og el Convento de San Francisco (San Francisco-klosteret). Det historiske sentrum i Lima ble i 1991 erklært som et verdensarvsted av UNESCO.  

Geografisk beliggenhet, klima og la garúa 

Lima er den andre største ørkenhovedstaden i verden etter Kairo i Egypt. Byen ligger nemlig på en ørkenstripe mellom Andesfjellene og Stillehavet – med en kystlinje på hele 80 kilometer. Perus hovedstad ligger altså på en fruktbar slette rett ved Stillehavskysten, og Lima er byen der ørken møter hav. Det er lite nedbør i Lima. Men underlig nok, for oss nordboere, opplever byen så å si aldri et skikkelig regnvær. Lima har i snitt bare 1284 timer med solskinn årlig. Dette er et svært lavt tall med tanke på breddegraden. Limas sommer strekker seg fra desember til april, og da er den daglige maksimumstemperaturen gjennomsnittlig 29 °C, med en minimumstemperatur på rundt 19 °C. Det er kort forklart sol, varmt og fuktig om sommeren, og overskyet og litt mer kjølig om vinteren. 

I vintermånedene er byen innhyllet i en fuktig tåke som på spansk kalles garúa. I Lima finnes det verken torden eller lyn. Om vinteren kommer la garúa – duskregnet – som ørsmå dråper av regn under en grå, tung og overskyet himmel. Det kan synes som om mange av de over ti millioner innbyggerne liker det ganske stabile klimaet i den store byen, til tross for at det kanskje ikke er så behagelig hele tiden. Men de fattige og de litterære later til å ha et mer dystert forhold til den grå tåken. Herman Melville, forfatteren av Moby Dick, beskrev Lima som det rareste og mest triste av alt på jorden. Sebastián Salazar beskrev i sitt essay «Det forferdelige Lima» den metalliske himmelen med fargen til «magen på et esel». På de små kafeene og i de trange gatene i Lima diskuteres det i hvor stor grad la garúa lokker på depresjon og tunge følelser om vinteren for alle som setter sin fot i Lima. De som lider aller mest under la garúa, er nok de fattige bosatt i byens ytterkanter og slumområder i den kjempestore byen. Der finner man blant annet den spøkelsesaktige slummen, Villa María del Trinfo, bygd bak den aller største kirkegården i Peru, Virgen de Lourdes, og denne ligger rett som det er innhyllet i tett tåke. Dette er kanskje ikke turistbrosjyrenes Lima – men dette er også Lima. Tåken ligger over byen som et hvitt teppe, og dette hvite dekket gjør at alt forsvinner og barna ikke går ut for å leke. Dette er byen der klærne trenger tolv timer for å tørke og barna ofte er syke med bronkitt – og man kan føle seg fanget inn i en hvit sky om vinteren …

Bybeskrivelse 

Lima har mange kontorbygg og moderne boligblokker, men byen får likevel sitt preg av de historiske byggverkene og det rektangulære, typisk spanske gatemønsteret som fortsatt er i behold. Med sine mange vakre plasser og innbydende promenader regnes Lima for å være en av Sør-Amerikas vakreste storbyer – til tross for at man altså i utkantene har store slumkvarterer (kalt barriadas eller pueblos jóvenes på spansk). Byen har en stadig tilstrømning av fattige fra landsbygdene. Dette skaper en kronisk boligmangel, og slumproblematikken øker. I sterk kontrast til slumområdene finner man områder som Miraflores – der mitt hotell ligger. Industrien er hovedsakelig konsentrert til området mellom selve Lima og havnebyen Callao, der flyplassen ligger.  

Limas historie 

Man tror at navnet Lima stammer fra navnet på dalen som elven Rímac renner gjennom. Elven ble kjent for å være «den snakkende elven». Elven fikk sannsynligvis dette navnet på inkaenes tid på grunn av den høye lyden som vannet lager i høysesongen når den treffer bunnsteinene. Navnet på dalen og byens navn ble uttalt på samme måte som frukten fra et lima-tre. Derfor kan man se lima-frukten på byens våpenskjold. Limas historie kan spores tilbake til før-kolombiansk tid. Men historien til byen Lima slik den er kjent for oss i dag, begynte 18. januar 1535. Da ble byen grunnlagt av den spanske conquistadoren Francisco Pizarro – ved elvedalen Rímac. Området rundt denne elven var tidligere hjem for inkaer og andre indianergrupper. Etter at spanjolene grunnla Lima i 1535, hersket de i området i mer enn 300 år. I  kolonitiden var Lima visekongenes sete og det viktigste senteret i spansk Sør-Amerika. Den gangen bar byen navnet Ciudad de Los Reyes (Kongebyen) – sannsynligvis fordi byen ble etablert rundt datoen for De hellige tre kongers dag. 

På 1600-tallet blomstret byen som sentrum for handel, men dette var en boom som tok slutt på 1700-tallet. Da gikk Lima inn i en økonomisk tilbakegang. Peru hadde sin uavhengighetsprosess fra Spania i 1821-1824, og etter dette ble Lima hovedstaden i republikken Peru. Byen opplevde på nytt en periode med velstand på midten av 1800-tallet, men dette tok slutt da Lima ble okkupert og plyndret av chilenske tropper under Stillehavskrigen (1879-1883). På 1940-tallet opplevde byen en sterk befolkningsøkning da folk fra Andesfjellene trakk ned til Lima. I denne perioden så man begynnelsen på framveksten av pueblos jóvenes. 

Museo Larco – med før-kolombiansk kunst og moche-keramikk 

Museo Larco ligger ca. 15 kilometer fra hotellet mitt i Miraflores. På dette museet kan man se moche-keramikk som er mer enn 2200 år gammel. Her på dette museet kan man overvære skatter fra Perus rike historie før ankomsten til de spanske conquistadorene. Man finner utstillingshaller med historiske rester etter for eksempel mochene, chimuene, nazcaene og inkaene. Selve museet ligger plassert oppå en pyramide fra før-kolombiansk tid – i en herregård fra 1700-tallet. Den mest kjente attraksjonen på museet er nok samlingen av erotisk keramikk fra gamle, peruanske kulturer. Samlingen sies å være den største av sitt slag i hele verden. Modellene forestiller seksuell aktivitet i de innfødte, sør-amerikanske stammene. Disse modellene ble laget av den peruanske kunstneren Rafael Larco Hoyle – etter at han hadde forsket på de seksuelle vanene til pre-kolombianske stammer. Museet har også fått sitt navn etter mannen som laget denne spesielle samlingen. 

I tillegg til den erotiske utstillingen kan vi se prydgjenstander som de tidligere indianske høvdingene pyntet seg med. Vi kan se neseringer, kroner og masker – og oppdage 10 000 år av Perus historie. I tillegg har museet en nydelig hage og en fin kafé. I dette museet kan man få en riktig behagelige og spennende opplevelser!

Miraflores 

Miraflores er et naturlig sted for oss «bortskjemte» og «rike» nordmenn når vi velger overnattingssted. Dette er en av de rikeste og fineste bydelene i Lima, og Miraflores ligger ved havet. Langs kystlinjen i Miraflores finner man Larcomar – som er et shoppingkompleks med dyre butikker og fine restauranter. Stedet er absolutt verdt et – eller flere – besøk, for dette er jo også en del av både Lima og Peru, landet som har alt. Her finner man restauranter i verdensklasse og peruansk gourmetmat. Prisen i restaurantene ligger godt over gjennomsnittet enn hva man ellers spiser for andre steder i Peru, men prisene er likevel innenfor av det mange nordmenn vil oppleve som akseptable. Larcomar anbefales. Jeg har ennå til gode å oppleve restauranten som ligger helt ute på moloen, Rosa Nautica … Jeg håper jeg får tid og mulighet til å besøke den restauranten ved neste besøk. I Miraflores finner man det man også finner i alle kystbyer og landsbyer – nemlig «el malecón» (fortaussone langs stranda eller kysten). El malecón i Lima er (ut ifra slik jeg har forstått det) ikke så lang og fin som den kan være andre steder, men kystlinjen er likevel vakker. Den sørgelige biten framkommer etter hvert og ved nærmere ettertanke. Man har dekket hele fjell med grønn, kledelig vegetasjon for å skape behag og friskere luft langs motorveien. Hvor mye vann må til for å holde dette grønt? Hvem må betale prisen for dette? Svaret ligger naturligvis i luften, og svaret er det samme som på så mange spørsmål: det er de som har aller minst, som må betale den store prisen. Det er her den dype provokasjonen ligger. Hvordan er det mulig at et land som er så vanvittig rikt på ressurser, kan ha et så fattig folk? Denne type urettferdigheten stikker dypt og røttene strekker seg langt bakover i tid – både til før, under og etter kolonitiden. Den skjeve fordelingen av godene er grotesk. De rike er rike på en slik måte vi ofte ikke kjenner til her på berget i Norge. Rikdommen blir smakløs og motbydelig, og fattigdommen er grell og veldig sørgelig. Men like fullt er det viktig å ikke gå i fellen og male fram Peru som et så fryktelig fattig land. For mange lever godt – midt i denne dype urettferdigheten. Peruanerne kjemper seg fram på en måte det står stor respekt av, og de lever gode, meningsfylte liv vi nordboere har mye å lære av.  

Distriktet Miraflores (med 89 000 innbyggere) er overklassens bydel, og det er det tredje dyreste stedet i Lima å bosette seg på. Bydelen Miraflores blir beskrevet i flere av bøkene til den kjente, peruanske forfatteren Mario Vargas Llosas. Vargas Llosa fikk Nobels litteraturpris i 2010, og han regnes som en av Latin-Amerikas største forfattere. Før sin død hadde han sin residens i nabodistriktet til Miraflores, Barranco, der mange av Perus kunstnere og forfattere bor blant små butikker, gallerier og barer. Når man reiser i Peru, kan det generelt være fint å få kjennskap til hvordan «vanlige folk» lever. Men akkurat i Lima tenker vi det er greit å holde oss på en god standard – rett og slett for trygghetens skyld. Miraflores er et rolig og fint område som byr på mange spennende og fine attraksjoner og steder. Jeg tenker at dette er det beste stedet for meg å være når jeg først skal oppholde meg i en så stor og hektisk by som Lima tross alt er.  

Huaca Pucllana – pyramide bygget før inkatiden 

Huaca Pucllana er en av Limas mest fascinerende pyramider. Pyramiden ligger i Miraflores-distriktet, og den ble bygget av folk i Lima-kulturen før inkaene kom. Til byggingen brukte de håndlagde murstein av leire som ikke ble brent. Ettersom klimaet langs kysten er så tørt, eroderte pyramidene ikke i de 1500 årene som har gått siden konstruksjonen. For ikke så mange år siden ble det oppdaget av det var gravkamre bak pyramidens murer, og utgravningsarbeidet med å finne flere gravkamre pågår fremdeles. Huaca Pucllana er derfor et arkeologisk område – og det tilhørte Lima-kulturen. I mange år lå stedet nokså forlatt, og det ble blant annet brukt til å trene motocross. Siden 1981 har heldigvis en faggruppe undersøkt stedet og det har blitt jobbet for å bevare og restaurere dette området med støtte fra kulturdepartementet og Miraflores kommune. I dag er Huaca Pucllana er en de viktigste turistattraksjonene i Lima. Stedet består av en 25 meter høy pyramide, uteplasser, torg og innhegninger. Tidligere vanskjøtsel og manglende interesse har dessverre ført til at verdifulle gjenstander og mindre pyramider ble ødelagt fordi det ble bygd moderne hus og bygninger over stedet. Navnet «pucllana» kan komme fra quechua der «huaca» betyr «hellig» – og «pucllana» betyr «lekeplass». Stedet var et seremonielt senter bygget av Lima-kulturen i årene mellom 200-700 e.Kr. Guddommelighetens representant var liv fra havet: hai, fisk, sjøløver, ål – for å nevne noe. Dette kan vi se bli gjenspeilet i keramikken. 

Minner fra en Lima-tur i 2025: Ikke bare en kjøretur

Det å ankomme Lima etter en lang og slitsom reise fra Norge, pleier ikke å tilhøre noen form for høydepunkt på turen. Limas trafikk, kaos og utrygge sone er ikke det man lengter mest etter når man er trøtt etter flyreisen. Men denne gangen ble det annerledes å komme til Lima. Nokså spontant avtalte vi med to venner at vi skulle møtes på flyplassen tidlig på morgenen ved ankomst, og så ta turen sammen oppover i bil til Trujillo og Huanchaco i nord. Vi skulle møte Fabrizio, opprinnelig fra Peru og bosatt i Norge, og Edgardo, mesterkokk, mesterhjerne, restaurant-skaper og altmulig-oppfinner, bosatt i Peru. Det var helt innenfor å stå og vente på dem på flyplassen i sola i Lima – og bli møtt av disse to i en bil som til og med jeg (som er grønn på biler) kunne forstå var en såkalt «god bil». Det var en Land Rover med god plass og ypperlig komfort, og – forstod jeg senere – et høyt velfungerende stereoanlegg … Tidligere hadde jeg fra Lima til Trujllo kun tatt fly eller bussen på natta, så jeg hadde ikke egentlig fått sett så mye av veien oppover. Jeg visste ikke hva jeg hadde gått glipp av … Men nå ble den lange kjøreturen opp til nord fra Lima en opplevelse i seg selv.

Lima er som nevnt verdens største ørkenby, og Lima er også preget av en særegen tåke. Begge disse to elementene – ørken og tåke – var slående til stede for oss fra første stund da vi beveget oss bort fra flyplassen. Man kan kanskje tenke på ørken som noe som liksom er «brunt og kjedelig», men ørkenen viste seg som enormt fascinerende. Jeg har tenkt på ørkenlandskap som flate områder og med sanddyner innimellom. Men ørkenslettene ledsages her hele veien av høyreiste fjell. Om du studerer fjellene, vil du kanskje få øye på ansiktsuttrykk, neser og øyne. De enkle bildene jeg legger ut, er ikke i nærheten av å vise det man føler når man suser gjennom dette landskapet. Det er som vakre, fascinerende, gåtefulle fjellvidder – ikke dekket av snø, men av evig, tørr sand. Det er utrolig å tenke på at det monstrøse Lima har reist seg i all sin tyngde og bredde på slike omgivelser. Man føler det som om ingenting kan oppstå over et slikt univers der kun sand, varme og kulde rår, men det reiser seg likevel både små og store byer. Tåken dekket i perioder både sletter, vei og sikt. Det var en underlig form for tett dis som ikke føltes «hjemlig». Det var tåke, ja, men den var annerledes. Intens, lav og nesten inntrengende. Noe av hemmeligheten til at den har blitt beskrevet i verdenslitteraturen, må ligge her … Det var merkelig, og det føltes nesten litt mystisk. Og midt i dette øde, golde, mektige ørkenlandskapet dukker plutselig «las favelas» opp. Jeg har skrevet om «As favelas» ved Rio de Janeiro her i et annet reiseinnlegg, så disse favelas-ene har vært årsak til begeistring, forbløffelse og undring hos meg tidligere. Men nå, da vi passerte gigantiske favelas – som fikk den kjente favelaen i Rio til å framstå nesten som liten … – måtte jeg på nytt undre meg. Jeg sitter igjen med følelsen av at det er veldig mye jeg ikke forstår om dette favelas-konseptet. Men så langt sitter jeg igjen med inntrykket av at favelas er områder som ofte blir gitt av politikere til fattige folk – for at de fattige folk kan reise seg (i betydningen: få et tak over hodet som ikke ligger utsatt til like ved en elv) og for at politikere skal få stemmer. Alt er naturligvis gjennomsyret av korrupsjon, men det framstår med et skinn av godhet og velvilje. Folk bygger så opp sitt eget, lukkede univers der de blir selvtilstrekkelige. Fattigdommen preger det hele, men man må likevel ikke forledes til å tro at en favela er et rent slum-område. I mine øyne ser en favela ut til å være en innfløkt blanding av et slumområde med drabantbebyggelse – oppfunnet av grådige, visjonsløse politikere – og styrt av mafiabosser og narkogjenger, med alt det bringer med seg av uro, hierarki, utrygghet og vold. Midt i dette skaper folk sine små hverdagsliv med tøy til tørk, planter, TV-antenner, vann, strøm, post som kommer fram, mat- og altmulig-butikker som vokser opp – og arbeidsoppgaver som blir til arbeidsplasser. Så klatrer las favelas videre opp over sanddynene – og de blir større og større, for i Lima er det jo ikke mer plass. Alt dette suser vi forbi – med alle de historiene som en slik favela måtte romme, og jeg ikke få mer innsikt enn at jeg sitter der med antakelser. Mens jeg sitter og tenker, setter Edgardo i sving sitt enorme musikkanlegg og lar meg få sitte med flagrende ører til det jeg kort beskrevet oppfatter som heavy-musikk. Ha-ha, der sitter jeg, langt borte fra Norge, med lyden på for fullt gjennom et rødglødende ørkenlandskap utenfor Lima på vei til det solfylte nord-Peru. Jo, turen er visst i gang nå.

Ved siden av meg i bilen sitter Fabrizio. Han er født og oppvokst i Puno og Arequipa i sør-Peru, men det er sju år siden han har vært i hjemlandet sitt. Han har aldri vært i nord-Peru før, så denne turen er ny for ham. Samtidig er denne reisen for ham et nostalgisk møte med eget land etter så mange år uten å ha vært i hjemlandet. Turen er med andre ord en salig blanding av gjenoppdagelser og nyoppdagelser, og dette gir reisen et veldig godt utgangspunkt. Etter lang kjøring i ørkenlandskap, er det helt plutselig slutt på det golde og tørre. Plutselig viser oasene seg, og med et slag er landskapet frodig, grønt og fullstendig endret. Vi nærmer oss Casma hvor vi skal spise dagens første måltid. Vår altmulig-skaper Edgardo velger et tilsynelatende kjedelig sted vi kjører forbi som nesten ser stengt ut ved første øyekast. Men det er åpent, og det skjuler seg en ganske stor restaurant bak noe vi ikke kunne se eller ane fra veien. Bakenfor restauranten finner vi en gigantisk salatåker, for her i Peru dyrkes det overalt i store mengder. Det første måltidet blir en fantastisk servering av sandwich med «chicharron» (ribbe) og rødløk (i lime). Limen i Peru ikke er som i Norge. Det er ikke mulig å gjenskape i Norge akkurat denne smaken vi kjenner der. Det er en friskere og sterkere smak – og den har annerledes effekt enn limen hjemme … Det smakte ypperlig, og vi trekker pusten. Ja, nå er vi i Peru … Smakene kommer til oss. Gjenkjennelsens glede gir alltid en særegen form for nytelse.

Etter dette stoppet venter det oss nye timer med kombinasjon av frodighet og ørken – og musikk i kombinasjon heavy, peruansk folklore og cumbia. Så nærmer vi oss Nuevo Chimbote hvor vi skal spise på nytt. Nuevo Chimbote er en ny del av den opprinnelige byen som bare heter Chimbote. Chimbote er en fiskerlandsby med en umiskjennelig lukt av fisk, fisk, fisk. Nuevo Chimbote har ikke dette preget, for den er en sånn «vanlig» peruansk by. For den som ikke har vært i Peru, så er det kanskje ikke så enkelt å koble noe til «vanlig peruansk by». Noen stikkord vil imidlertid være kaotisk trafikk, mange små spisesteder, en evig surring fram og tilbake av disse små, overbygde, nokså risikable moto-taxiene (som kan minne om irriterende, illsinte veps som ikke tar noen hensyn og vil fram overalt), frukt og grønnsaker, store busser, støv, sand, planter, musikk, stekt mat på gata, plutselig moderne strøk med høyreiste metallbygninger med sotet glass, sol, musikk, folk som tasser omkring med tunge bylter bundet sammen av duker på ryggen … ja, dette er bare noen få stikkord. Så er det igjen Edgardo som velger ut stedet for oss der vi skal spise. Nok en gang inngir spisestedet fra utsiden sett oss ikke med noen særlige forventninger. Det heter MaruChitas og ser helt vanlig ut. Når vi kommer inn, blir vi godt tatt imot. Ceviche i alle dets varianter later til å være stedets spesialitet. Bestillingen overlater jeg til ekspertene, men jeg legger inn et ønske om å få ceviche av disse små, hvite skjellene som jeg bare elsker – og som jeg aldri klarer å lære navnet på. Det får vi – og mye mer … Milde himmel, for et måltid. Det er lenge siden jeg har smakt noe så uovertreffelig. Jeg har lært meg å bli stadig mer glad i ceviche, («rå» fisk og skalldyr) og nå har forkjærligheten for ceviche gått rett i taket. Det er noe med denne rødløken i lime som bare gjør ceviche helt uimotståelig – som en slags du-bare-må-ha-greie. Sammen med «cancha» (stekt og saltet maiskorn, men ikke tro at det er upoppet pop-corn) blir alt toppet. Rettene og de «små fjellene» av ceviche smakte aldeles nydelig. Midt i det hele kom personalet og ville ha bilde av oss med maten. Vi ble litt småforvirret i starten, for vi glemte å tenke på at vi tross alt beveger oss rundt og blir geleidet av gårde av en mesterkokk og restaurant-skaper i særklasse. Restaurant-eierne ville ha bilde av Edgardo som holder rettene deres med et smil. De fikk bildet sitt. Maten smakte ypperlig. Det hele kulminterte med at eierne ble så lykkelige over bildet av Edgardo med maten deres, at de ville gi oss hele det store måltidet uten noen betaling. Takk og takk. Sånn var det for oss å dra med en mesterkokk. Vi passet på å gi godt med tips, og i tillegg bad vi om en boks til resten av maten som vi kunne gi til en dame som tigget om mat ved vinduet.

Fornøyde og mettet på mat og smaksopplevelser satte vi oss igjen i landroveren. Edgardo hadde fornyet kraft, og heavy-musikken fløt fritt. Nå følte jeg at jeg hadde begynt å bli bittelitt vant til det … men: huff likevel! Nå skulle vi nærme oss Viru – og det store blåbærområdet. Blåbærene fra dette området rundt Viru sendes blant annet til Norge – og blant annet til Rema og for eksempel til Tøyen. X antall ganger har jeg kjøpt blåbær fra Peru på Tøyen, og da har jeg naturligvis tenkt på akkurat disse enorme slettene på veien mot Trujillo. Jeg har faktisk veldig lyst til å plukke blåbær som en vanlig arbeider en dag under solen. Alle bærene plukkes for hånd. Hvor slitsomt er det? Hvordan føler man seg når man står der? Hva snakker folk om? Får de tid til å snakke? Hva tenker de om arbeidssituasjonen sin? Jeg vil så gjerne plukke blåbær i Peru … Vi får se om jeg får det til en dag!

Så er vi framme i Huanchaco i nord – byen der havet nærmer seg dag for dag. Dette er byen som nok før var langt vakrere og mer fylt av turister, og dette er byen som kanskje en dag vil miste nåtidens kystlinje. Havet og saltet spiser seg nemlig innover bit for bit – og det skjer uten at noen gjør forsøk på å hindre det. Men det kan man vel heller ikke? Hva vet jeg om hav og korrusjon … Om havet har bestemt seg for å invadere og ta plass, så gjør nok havet som det selv vil … Men ennå holder de hvite, verdensberømte surfebølgene seg på plass. Vi blir møtt av den vakreste solnedgang man bare kan tenke seg. Gjensynsgleden og følelsen av å være akkurat der man vil være – i Peru – er sterk. Byen har sin triste skjebne ettersom den på sørgelig vis forfaller. Hoteller slukker sine lys og «se vende-skilt» henges ut. Etter korona har stedet aldri blitt det samme, og turismen fortsetter å svikte. Men like fullt er det nydelig hav og strand her – og sterke minner. Oscars minner strekker seg helt tilbake til barndommen da de gikk til fots helt fra La Esperanza til Huanchaco og Chan Chan. Mine minner strekker seg tilbake til juni 2021, for det var da jeg kom hit for første gang. Men like fullt er alle minner sterke, gode og intense. Her, i Huanchaco, startet min historie i Peru. Dette ble begynnelsen på en lang historie. Dette er en historie som nettopp har startet, for som nevnt: Peru er et land man ikke blir ferdig med.

Det ble karamellpudding og kaffe latte til kveldsmat – og stekt fisk og mango til frokost. Nå skal vi kjøre til Pacasmayo – hvor paradisets strand venter på oss sammen med Gladys, Emily og Daniel …