Montaña de Colores

Linjer – på Montaña de siete colores

Klokka halv fem i dag morges forlot vi den lille leiligheten vi leier her i Cusco. Vi hadde hørt kraftige regndrypp på taket en god stund før vi skulle dra ut. Jeg gikk og tenkte på hvordan det ville være på fjellet om det skulle regne (eller snø) der. Tanken på en snøtur på over 5000 meter i kulde og kanskje tåke føltes ikke sånn kjempefristende der på morgenkvisten. Men nå skulle vi uansett på tur, og været vet man som kjent aldri så mye om på forhånd. Først kjørte vi i to timer før vi stoppet for å spise frokostbuffet på et hyggelig sted på ca. 3700 meter over havet. Jeg spurte en som jobbet der om hvordan været så ut på fjellet. Han pekte i en retning jeg ikke visste var Montaña de colores, og sa: Se, det regner kraftig der nå. Hm, tenkte jeg. Jeg spiste opp frokosten og kjøpte to regn-ponchoer. Så begynte oppstigningen med bussen i en time til. Vi stoppet på ca. 4700 meters høyde (tror jeg). Resten av strekningen skulle vi gå. Vi fikk mange gode tips på bussen opp av en hyggelig guide som het Oscar. Dette med høyden var noe alle og enhver måtte ta på største alvor, og alle måtte kjenne etter selv i egen kropp om det ble for mye – og om man rett og slett måtte snu. Det var ikke uvanlig at folk måtte avbryte turen fordi de ikke klarte høyden. I tillegg måtte man puste inn med nesen og ut med munnen. Man måtte gå sakte, sakte – og ta mange pauser. Men pausene måtte ikke være for lange, for kroppen måtte ikke bli kald. Da ville det bli mye vanskeligere å fortsette. Vi burde drikke koka-te for å tåle høyden, og muña-te for å få raskere fordøyelse. Når man er oppe i høyden, går også fordøyelsen saktere. Når vi skulle drikke vann, måtte vi vente litt før vi drakk. Vi måtte «lufte vannet», for ellers ville det være «dødt vann» uten oksygen. Det var helt vanlig å kaste opp på disse turene, og da måtte vi føle oss fri til å gjøre det. I tillegg kunne vi betale for en hest om vi følte at vi ikke orket å gå selv. Det ville være hester underveis i hele løypa, og prisen ble lavere jo kortere det var igjen til målet. Vårt mål var å klare å gå hele turen. Det gir jo den beste følelsen om man har «klart det selv».

Selve turen oppover i bussen var i seg selv verdt turen. Vi så fantastiske fjell og naturområder. Fjellene var organisert i «terrasser», og det er her urbefolkningen har drevet med sin mikroklima-dyrking. Klimaet og temperaturen er ulike fra et terrassenivå til et annet. Gjennom denne formen for avling har de klart å dyrke fram et usannsynlig stort antall ulike poteter. I tillegg bruker indianerne metoden sin med å tørke potetene, for da er de holdbare i ulike temperaturer og i lang tid. Senere «bløtes de opp», og det er kjempegode poteter. Alt de dyrker, er økologisk. Gjødslet de bruker, er bæsjen til dyrene deres. Det var fascinerende å se de små husene deres og de små glimtene vi fikk av livene til indianerne som bodde der oppe i høyden. Hvordan er det å leve sånn? Hvor annerledes må ikke et slikt liv være – sammenlignet med våre egne moderne, travle byliv? Det er vanskelig å forestille seg det. På veien opp så vi flere alpakkaer. Nå er det sommer i fjellet, og da er det klippetid for alpakkaene. Men de blir ikke klippet jevnt og over det hele, så de så ganske rare og stusselige ut med mange dotter og tomme felt på kroppen sin. Det lever både lamaer, alpakker og vikuñaer her i disse områdene – og om disse dyrene kan man lese mye. Men her var det en del som gikk meg hus forbi. Men vikuñaene er de minste av disse tre (og kanskje de minst kjente blant turister). Som regel har vi vel hørt om alpakkaer og lamaer. Men det er faktisk vikuñaer som gir det aller fineste garnet og det mykeste og dyreste tøyet.

Så stoppet bussen, og turen vår skulle begynne. Her var det tydelige spor etter regnvær, men utrolig nok var himmelen nå langt lettere og solen kom fram innimellom skyene … Vi fikk låne hver vår stav, og det viste seg at den skulle bli veldig god å ha. På bussen hadde vi fått vite at verken stat eller kommune støtter prosjektet med å lage vei og legge til rette for turister opp denne stigningen. Alt må det indianske samfunnet selv stå for.

Vi trengte ikke å gå mer enn to og en halv meter før jeg forstod: Å ja, er det sånn det skal bli … Det var så tungt! Pusten ville ikke fungere normalt, og man måtte bruke masse energi bare på å puste. Hele kroppen føltes tung og rar, og det var utrolig slitsomt å bevege seg oppover en bakke. I starten var det en litt «bratt bakke» (ha-ha, ca. tjue meter med litt oppover). Jeg ble helt utslitt og skulle til å velge hest med en gang … Men så la jeg merke til at det ble flatere lenger borte, og jeg forstod at jeg jo MÅTTE prøve litt til. Det var tungt hele veien, og jeg måtte stoppe opp og puste for hver 25 meter. Det hjalp utrolig godt med en bitteliten pause. Da fikk jeg nye krefter til å gå litt til. Men plutselig … Da det begynte å gå mer oppover, og jeg hadde blitt enda litt mer sliten og jeg strevde med å puste, kjente jeg: Nå snakker kroppen min. Nå måtte jeg ha det litt lettere. Jeg grep til den første hesten ved siden av meg. Jeg ble nokså plutselig litt for sliten. Jeg kunne ha presset meg, men en stemme inni meg sa at det kanskje ikke var så lurt. Jeg tror det var en smart stemme selv om jeg var en ørliten smule skuffet over meg selv. Jeg ville så gjerne gå hele veien helt selv. Men det gikk ikke. Jeg satt på hesten i noen minutter i en del av den vanskelige stigningen. Det hjalp utrolig mye! Gjennom det fikk jeg nye krefter. Nå lå den tøffeste stigningen foran meg, men nå hadde jeg fått nytt mot og nye krefter til å klare det. Hurra! Det gikk! Vi kom oss opp! Jeg var sliten. Det suste og det presset litt i hodet. Det prikket i leppene og i fingrene. Men vi var på toppen. Vi så Montaña de colores. Og vet du hva mer? Jeg skjønte jo nå at dette også var LINJER!

Jeg har jo nå vært opptatt av linjer i en periode, og dermed ble det stort for meg å oppdage at fjellet jo nettopp består av linjer i ulike farger. Symbolikker fortsetter … Fjellet har ulike farger fordi det er ulike mineraler i fjellet. Disse mineralene renner nedover fjellsiden gjennom flere bekker, og dermed skapes det ulike farger i striper. Men disse linjene på dette fjellet var ikke min historie. Å nei, det var så utrolig mye større enn dette. Disse linjene på dette fjellet gir vann – og dermed næringsgrunnlaget – til millioner av mennesker. Vannet renner ut i ulike elver som igjen renner ut i både Peru, Ecuador, Colombia og Brasil (om jeg nå husker dette riktig). Her kan vi snakke om sterke livslinjer i all sin prakt. Dette fjellet står uten sidestykke. Med striper. Fargene varierer litt fra dag til dag – og ut ifra hvordan været er. Men striper og linjer er det like fullt hele året, og det er et uforlignelig syn. Jeg smakte på vannet i en liten bekk. Det smakte vann, vann, vann. Slik ideen om vann er – sånn smakte vannet.

Etter en times «marsj» nedover fra fjellet kom vi tilbake til bussen. Det gjorde ganske godt. Det må sies og innrømmes. Det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til å spise, og på tilbaketuren skulle vi spise på det samme stedet. På nesten magisk vis begynte regnet å komme akkurat i det øyeblikket vi skulle sette oss i bilen. Hvordan kunne vi ha sånn flaks? Det er nesten sånn at man har lyst til å kalle det noe annet enn flaks. Og når det regner i Peru, da regner det. Og når regner faller på bakken, da merkes det STRAKS. Før vi visste ordet av det, var de små, søte bekkene vi så på oppturen, blitt til brune søleelver som strømmet der de ikke skulle strømme – nemlig: der vi skulle kjøre. Kjøreruten var uasfaltert. Veien ikke direkte bred. Kanten uten noen beskyttelsesmur, og flere steder var det, ja, avgrunner ved veikanten. Jeg husker ikke akkurat når det skjedde. Men jeg har gått fra å være en person som er bilredd, til å være en person som ikke er bilredd. Om man vil ferdes i Peru, nytter det ikke å være bilredd. Da gjør du ikke noe annet enn å være redd, og det blir for slitsomt. Så jeg er ikke bilredd. Men nå var jeg likevel redd. Bussen kjørte gjennom «elven» – med en liten avgrunn på siden uten beskyttelse. Det var jo ikke akkurat stedet å sette seg fast på eller skli … Men – vi kom oss gjennom med den gamle bussen som likevel hadde all nødvendig styrke. Bussen var så god og sjåføren var så flink at vi uten noe drama kom oss helt fint ned til Cuzco. Nå er det jo også ganske ironisk å si «ned til Cuzco» – for det pleier jo alltid å være OPP, OPP, OPP til Cuzco. Men er her vi på plass igjen i Cuzco. Og i morgen går turen videre. I morgen er det Lima og konsert, og så er det nye linjer i Nazca. Det er noen som sier «god ferie» til meg, og da føler jeg det er litt presist å si «takk» – uten å forklare at det jo ikke er en helt normal «ferie». Det krever litt innsats for å gjøre ting høyt og lavt. Men noen annen «ferie» kunne jeg heller ikke ønske meg. Om noen lurte, så jobber jeg også mens jeg er her i Peru. På søndag blir det jobbedag i Lima med nettkurs, planlegging og undervisning. Jeg hadde egentlig en del mer jeg ville ha sagt, kjenner jeg. Men hodet mitt taler til meg. Det sier: Cecilie, hvil deg litt. Så da gjør jeg det. Men følg gjerne med videre!

FLERE LINJER – OG GJENSYN: Som jeg nevnte i begynnelsen, før reisen, så er en reise langt av gårde hjemmefra både en ytre reise og en indre reise. Jeg merker at jeg er nesten like opptatt av begge disse to reisene. De foregår på samme tid. De er like intense – og like spennende, om enn på hver sin måte. I de siste dagene har jeg for eksempel vært opptatt av linjer. Min kloke far kommenterte så fint at det også kan kalles «narrativitet». Ja, det er jeg enig i. Det er interessant å kalle linjer for vår narrasjon om oss selv. Vi forteller våre liv til oss selv og andre, og vi har et sterkt behov for å skape oss våre fortellinger for at vi nettopp skal føle at det går en linje, en rød tråd i de tingene vi velger å foreta oss. Den colombianske mesterforfatteren Gabriel García Márquez sa: La vida no es la que uno vivió, sino la que uno recuerda y cómo la recuerda para contarla. Litt fritt oversatt blir dette på norsk: «Livet er ikke det livet vi levde, men det vi husker av livet og hvordan vi minnes det i etterkant for å fortelle det». Når man er ute og reiser, får man gjerne se sitt eget liv i et større perspektiv – og nettopp da trer fortellingene fram. Vi vil fortelle oss selv, og det er vel kanskje det jeg gjør her. (Senere vil jeg skrive noe mer om akkurat dette. Hvilken sjanger er egentlig et blogginnlegg? Hva ønsker vi med blogginnlegg? Er blogginnlegg en enhetlig sjanger? Her er det mye å undersøke. Jeg vil utforske og undersøke hva disse tekstene betyr for meg – og jeg lurer på hva de eventuelt betyr for deg …) Nu vel, NARRATIVITETEN viser seg for oss, og linjene blir klarere, når man er på reise og når man kanskje kan makte å se sin egen hverdag i fugleperspektiv. Siden jeg nå har vært ekstra opptatt av linjer de siste, kan det virke som et underlig sammentreff (eller kanskje er det ikke det … ) at på mandagen er dagen avsatt til å se NAZCA-LINJENE. Dette vil jeg snart fortelle mer om. De nærmeste dagene er fulle av høydepunkter. Først gjelder det å bestige montaña de los siete colores. Dernest ser vi fram til en fantastisk konsert i Lima med de nylige Gramy-vinnerne Tony Succar og Mimi Succar – på «teatro nacional». Deretter blir det disse andre LINJENE i Nazca på mandagen. Dette er eldgamle, historiske linjer fra en kultur som oppstod før inka-tiden. Linjene strekker seg over et enormt område. Linjene skaper figurer i sanden, men linjene forsvinner ikke. På grunn av varmen tvinges vinden alltid bort i en annen retning, og linjene består. Det hele er et mysterium, for hvordan klarte man å lage geometrisk presise linjer over et så stort område? Man må se linjene fra fly for å få med seg sammenhengen i det hele. Hvordan gikk de rundt omkring «der nede» på jorda og laget disse gigantiske linjene? Hvordan jobbet man? Hvem er hjernen bak? Teoriene er mange og fascinerende. Jeg ser fram til å høre ulike teorier, men samtidig kjenner jeg dette: Jeg gleder meg til å se KJEMPESTORE LINJER i Peru – linjer som rett og slett ikke vil viskes ut under noen omstendigheter. DET er hva vi kan kalle linjer …

Men før de gigantiske linjene, er det Cusco og fjellet. Og i tillegg står vi midt i et GJENSYN. For det er en av de andre tingene jeg merker jeg er opptatt av. Peru er for meg noe man ikke kan bli «lei av». Det fungerer ikke slik at man krysser av på listen over hva man har gjort og sett – og så er man ferdig. Nei, Peru er ikke noe man skal bli «ferdig» med. Det er noe man (eller jeg) vil trenge dypere inn i for hver gang. Det er så overveldende. Jeg trenger tid, ro, rom og pauser. Men jeg ønsker alltid mer. Når jeg ser noe nytt for første gang, blir jeg overveldet. Fjellet i morgen og linjene på mandag blir nok lett inn i denne kategorien. Men i Cusco har jeg nå GJENSYN. Og hva er det som preger og karakteriserer et gjensyn? Gjensyn skaper en dyp glede i meg. Det å kjenne igjen noe og føle trygghet og ro ved å se noe, bidrar nettopp til dette andre jeg har vært opptatt av – nemlig TILHØRIGHET. Gjensynet er nødvendig, tror jeg, for at vi kan skape linjene i livet vårt. Jeg nyter å gå i gatene i Cuzco og kjenne: Ja, men, det er jo ikke første gang du er her. Du husker jo gatene (selv om jeg surrer når jeg skal finne retningen – men det er en helt annen sak, he-he), og du har sett dette før. Det kjennes godt!

Midt i alle nye opplevelser, følelser, møter, reiser, besøk og bekjentskaper, gir gjensynet en sterk tilfredsstillelse. Jeg har det godt i Cuzco. Og tenk: jeg har IKKE fått høydesyke så langt! Jeg har super appetitt, og jeg har lyst til å spise småting hele tiden. Nå er det snart tid for å spise litt igjen. Kanskje blir det på «Vikingo» rett over gaten? Ja, vikingene kom jo før Kolombus. La oss ikke glemme det!