Lucia

Lucia elsker det turkisblå havet som omkranser hele den vakre øya hun bor på. Øya hennes er Sicilia. De evige bølgene, av og til myke og milde – og andre ganger frådende – danser rundt øya til enhver tid. Bølgene er som et kjede som omkranser øya – og øya i seg selv er smaragden i smykket. Midt i alt dette vakre går Lucia i egen person og kjenner hvor sterkt hun elsker øya Sicilia, byen Siracusa – og havet og livet i seg selv. Hun har alltid følt at Siracusa er hennes by. Hun kjenner jo hver minste kurve og hver eneste sving her. Her har hun levd alle sine dager. Alt har hun møtt og alt har hun tatt i øyesyn på sine enslige vandringer. Klippene, strendene, skrentene, stupene og grottene – ingenting er oversett, alt er utforsket. Det samme gjelder gatene i byen. De brede plassene, de travle torgene, de enorme amfiteatrene og de smale smugene hvor folk sitter gatelangs i alle slags ærend, er hennes plass på jorden.

Akkurat nå beveger Lucia seg blant folkevrimmelen i en av disse mange gatene i Siracusa. Som alltid har hun et svakt smil om munnen. Øynene hennes er milde og åpne. Til tross for at tanken på hennes syke, lidende mor alltid er med henne i bevisstheten, har Lucia dette milde, vakre oppsynet. Livet er for vakkert til at man bare kan være trist, tenker Lucia. Morens sykdom spiser seg innover i henne og stjeler fra henne krefter, men Lucia prøver å finne noe å glede seg over midt i sorgen. Livet er aldri bare sorg. Det finnes alltid et lys et annet sted. Nå ser hun en liten jente som strekker ut hånden, og Lucia gir henne en plomme hun hadde i forkleet sitt. En moden, deilig, blå plomme. Jenta, som har så bittesmå hender at plommen virker enorm, lyser opp når hun forstår at hun kan spise frukten.

– Vær så god, smiler Lucia, mens hun nesten småløper videre bortover gaten. Det

blå silkesjalet hun en gang fikk i gave av en fremmed handelsreisende, har hun alltid på seg. Han forærte henne sjalet for hennes skjønnhet – og han understreket: Det var for hennes ytre skjønnhet, men mest av alt for hennes indre skjønnhet. Den fremmede hadde sagt at han aldri hadde sett liknende godhet i noens øyne før. Han dro like etterpå, men sjalet følger alltid med Lucia. En stund danser den blå silken omkring halsen til Lucia mens hun løper, men plutselig stanser bevegelsene i sjalet. Hun har stoppet foran en eldre mann. Mannen sitter med sammenkrøket rygg. Han holder seg fast i en stav. Tårer renner ned langs kinnene hans, men han gjør ingen forsøk på å tørke tårene. Han ser tomt framfor seg. Leppene hans beveger seg. Han mumler. Først tror Lucia at han snakker i villelse. Så klarer hun å forstå at han heter Elias, og hun greier å skjelne ordene hans.

– Jeg har mistet alt. I dag ble det siste tatt fra meg. De kom og tok alt jeg hadde fordi jeg ikke klarer å betale skatt. Nå er det ikke mer igjen å miste. Jeg har verken seng, mat eller drikke. Ingenting. Alt jeg har, er fillene jeg går og står i. Kroppen min er full av sykdom og jeg har ingen som kan passe på meg eller hjelpe meg. Barna mine er døde – og de få vennene jeg har igjen, kan ikke lenger bevege seg …

Lucia biter seg i leppen. Hun ser seg omkring. På flere andre trappeavsatser og langs gatemurer sitter det mange andre eldre mennesker, og alle later til å være i samme situasjon som Elias. Yngre koner sitter også på samme måte – og de sitter på rekke og rad. Lucia har beveget seg inn i den gaten ingen går inn i om de ikke er helt nødt. Her lever fordervelsen. Her viser livets elendighet seg uten pause. Mennesker råtner her. Lucia beveger seg like fullt inn hit hver eneste uke. Hun ikke har store ting å gi disse stakkars sjelene, men hun gir dem hånden. Hun stryker dem over hodet. Noen gir hun en klem. Av og til forsøker hun å gi et oppmuntrende ord, men andre ganger er det ikke annet å gjøre enn å tie sammen med dem. Gaten er lang og den kjennes uendelig. Likevel unnlater Lucia aldri å krysse denne delen av byen. Dette er også hennes Siracusa. Hun etterlater seg verken mat eller gaver, for Lucia har nok med sine egne sorger og mangler hjemme hos moren. Likevel lar hun noe annet være igjen etter seg. Når Lucia forlater gaten, strømmer det en varme gjennom menneskene som sitter der. Hennes nærvær er som et lys av næring for de fornedrede, for de sultne og de forlatte som ingen bryr seg om. Både varme og lys brer seg i gaten etter at hun er ute av området. Lucia selv vet ikke hva hun etterlater seg. Nå står hun uvitende på et hjørne, med hodet fullt av helt andre tanker. Vil han komme i dag? Vil han møte henne slik de avtalte?

Hjertet hennes hopper over to slag idet hun ser ham strene over plassen. Niklas. Han beveger seg som en rolig og kontrollert okse – full av mot og krefter. Målbevisst og kar om det meste. Men mest av alt så er han hennes Niklas. Hun vil gifte seg med ham. Hun vil være ved hans side alltid. Hun elsker ham fra dypet av sitt hjerte. I hans øyne kan hun drukne. Når hun kjenner hans pust, er det som om hun kan løse seg opp og forsvinne – men heldigvis holder han henne fast. Hun vil at han skal holde henne fast for bestandig, og nå går han mot henne med det skjeve smilet sitt og med de kastanjefargede krøllene dansende langs kinnbena. Niklas er klartenkt, kjapp på foten – og en uhelbredelig tøysekopp. Før de har hilst på hverandre, starter han et drama. Lucia må holde seg for munnen for å ikke sprute ut i latter. Det ville ikke være passende å le høyt på gaten blant alle mennesker. Han må heller ikke gjøre det han gjør nå. Folk kan se dem – og begynne å snakke om dem. Folk kan tro de er kjærester, og det er det ingen som må vite. Ikke ennå. Kirken liker ikke når unge mennesker føler lidenskap i så ung alder. Lidenskapen må skjules, holdes i sjakk og bindes fast. Lucia tenker at kirken tar feil på det punktet, og hun blåser egentlig i alle reglene som settes opp. Hun kjenner sin Gud i himmelen godt nok til å vite når hun trår feil – og når hun ikke gjør det. Kjærligheten hun kjenner banke i hjertet når hun er sammen med Niklas, har ingenting med synd å gjøre. Det har med livet og evigheten å gjøre. Nå sitter den fjollete Niklas på bakken. Buksene blir skitne, men han bryr seg ikke. Så legger han seg nesten langflat ned. Han trygler henne med et morsomt ansiktsuttrykk – og sier med pipende, tilgjort lidende stemme:

– Vil du gifte deg med meg?

– Niklas, Niklas, stå opp på beina. Folk ser på oss og de kan høre deg. Slutt med det der!

Lucia snakker på en skjennende måte, men alt er på liksom. Hun er ikke sint. Hun er hoppende glad. Lykkelig. Lekende. Alt som betyr noe, finnes i øyeblikket. Alt er henne og Niklas. Livet ligger foran dem, og ja, hun vil gifte seg med Niklas. Det kan bare ikke skje ennå. Han må vente litt. Klarer han det?

Nå griper han tak i hånden hennes for å rive henne med seg inn i et smug som forhåpentligvis er tomt for mennesker. Han vil kysse henne og hviske henne saker og ting i øret. Lucia later fortsatt som om hun skjenner på ham, men hun nyter hvert øyeblikk.

Slik hilser de to kjærestene på hverandre hver gang de møtes. Alt er tildekket av hemmeligheter, men det er likevel umulig for dem å skjule sin kjærlighet. De tuller og tøyser og viser sin varme. Men etterpå blir de alvorlige. De vet begge at livet ikke er en enkel sak. Pengene til å gifte seg har de gjennom en gave fra Lucias mor, men mer enn det har de ikke. Dessuten sier Lucia at hun ikke vil gifte seg nå når moren er så syk. Hun må først bli frisk, sånn at festen kan bli riktig stor og fin. Ingen kan ha fest med en mor som hoster blod i sengen. Det er umulig. Noen ganger vil Niklas til å si henne imot.

– Ja, men, tenk hvis hun ikke …

Da legger Lucia to fingre over munnen hans. Øynene hennes fylles med et plutselig alvor som Niklas opplever som fremmed og nesten litt skremmende. Han biter ordene i seg og sier at hun naturligvis har rett. De kan gifte seg når moren er frisk, for Niklas forstår hva morskjærlighet betyr. Han har selv en mor som han forguder. Faren hans forlot dem da han var to år. Han har ingen søsken, og han og moren har opp igjennom kun hatt hverandre. Niklas har ingen annen familie på hele øya, og Lucia synes det er litt rart. Niklas er som en løs fugl på himmelen, en ensom stjerne. Et lysende stjerneskudd. Moren hans har vært hele hans tilværelse, og han vil gjøre alt for henne. Før Lucia og Niklas skal gå hver til sitt, gir de hverandre, som alltid, løfte om evig kjærlighet og troskap til døden. Så vender Lucia nesen hjemover.

Hjemme venter moren på henne og hun slynges inn i en annen virkelighet. Lucia har vært borte litt lenger enn forventet. Tiden løp fra henne. Moren er ikke sint. Hun blir aldri sint, men Lucia kan se at hun har ventet. Hun legger en kald klut i panna til moren. Hun gir henne vann med en skje, for moren får ikke i seg væske på annen måte. Puten må ristes og moren må skifte stilling i senga. Men idet hun skal til å legge henne over på siden, starter et fryktelig hosteanfall. En annen gang da hun hostet på den måten, brakk hun to ribbein. Det var en forferdelig tid, og alle trodde det var slutten. Likevel grodde beina til og hosten dempet seg litt. Men i det siste har hosten tiltatt, og Lucia kjenner magen knyte seg. Det er som om små kniver stikker i hennes indre, men hun må ikke si «au» eller vise sin smerte når moren er i nærheten. Hun må være sterk for henne. Hun lar være å snu på henne i sengen – og slik unngår hun den sterke hosterien hun fryktet.

– Vi venter litt, mor. Hvil deg nå. Jeg skal varme suppen din over ilden. Ikke tenk på noe. Etterpå skal jeg synge for deg og fortelle deg om hvor mange av guds engler som våker over deg i kveld. Bare ta det rolig …

Lucia steller med moren og pusler for henne på alle slags tenkelige og utenkelige måter. Når hun er med Niklas, drømmer hun om et liv sammen med ham. Men når hun er med moren, er dette hele hennes verden. Noe annet enn dette finnes ikke. Morens sykdom har inntatt henne og føles som en stein i magen. Sorgen tynger henne og gjør at skrittene blir tunge. Lucia kjenner trang til å rope ut mot himmelens Gud …

Når moren en gang utpå kvelden sovner, lister Lucia seg ut i mørket. Hun beveger seg mot klippene og det brusende havet, slik hun alltid gjør når følelsene stormer i henne. I kveld føler hun at hun må tale et alvorsord med den allmektige. En inderlig bønn tar form i hennes indre på vei ut mot klippene. Når hun så står ytterst på klippekanten, hvor hun kjenner saltspruten piske i ansiktet og vinden gripe vilt fatt i skjørtene hennes så hun nesten kan velte over ende, roper hun ut fra sitt hjerte til Gud. Denne kvelden sparer hun ikke på noe. Til tross for at hun står helt ute på kanten av et vanvittig stup, kaster hun med all kraft ut ord mot den mørke, stjernefylte himmelen. Stemmen rommer sorg, fortvilelse, sinne, gråt, motløshet – og en inderlig bønn om hjelp. Lucias intense rop går gradvis over i stille gråt. Fullstendig utmattet samler hun sammen skjørtene og legger på plass sjalet. Først da blir hun forskrekket klar over hvor faretruende nær kanten hun har stått. Hun tenker at det nesten var merkelig at hun ikke falt ned, så ivrig som hun hadde vært i sine bevegelser. Nå vokter hun seg vel for å gå så nært stupet, og hun småløper hjem i frykt for at moren kan ha våknet. Inne av døra ser hun til sin lettelse at moren fortsatt sover. Hun synker sammen på sengen og sovner straks. Hun våkner ikke før hanen galer og solen brer sine stråler utover hele sengen hennes. En så dyp søvn er det lenge siden hun har opplevd. Dovent strekker hun seg og undres over at alt virker så stille og fredelig i huset. Vanligvis ville moren ha ropt på henne mange ganger før soloppgang, men nå er det ikke en lyd å høre. Litt forvirret løper hun mot sengen til moren. Det første hun legger merke til, er forvandlingen i ansiktet. Kinnene har fått en helt ny farge, og det sovende ansiktet fortrekker seg ikke i smerte. Tvert imot er øynene rolige og lukkede – og søvnen later til å være dyp fortsatt. Hva har skjedd?

To timer senere våkner moren. Det har ikke skjedd på så lenge Lucia kan huske at moren har sovet etter soloppgang. Når solen bryter fram, pleier smertene i brystet å være så sterke at de ikke er til å holde ut. Hun ber vanligvis om te, massasje, oljer og varme kluter uten opphør. Hun ber Lucia om å synge barndommens viser og fortelle om noen av Jomfru Marias lidelser. I dag slår moren øynene opp – og det første hun sier er at hun er forferdelig sulten. Som om dette ikke var nok, reiser hun seg ganske enkelt opp fra senga så lang hun er – uten å føle smerte og uten å knekke sammen under tyngden av seg selv. Lucia forstår at hun har blitt bønnhørt. Hun forstår at Gud er allmektig, god og barmhjertig – og han hadde sett ned til henne der hun stod på klippen i går og formelig hylte ut sin bønn. Tårene triller nedover hos dem begge. Ord blir overflødige. Klemmer og omfavnelse blir det beste språket i en slik hellig stund.

I samme time vekkes Lucias indre stemme for alvor. Hun innser at alt er mulig med Guds kraft. Til og med i skrekkens gate hvor folk drives inn i forråtnelse, vil undere og mirakler være mulig. Samtidig forstår hun også hva hennes oppgave er, og hun deler sine tanker med moren.

– Mor, min oppgave her er ikke å gifte meg og sette flere barn til jorden. Min jobb er å hjelpe de som allerede er her. Min plass er blant dem som lider. Gud har satt meg til å være et lys i mørket. Pengene du har gitt meg til bryllupsdagen min, skal ikke ødsles bort i løpet av en dag. Disse pengene skal bli til liv og redning for mange. Livet handler ikke om meg og mitt, mor. Det handler om å være noe for andre – og om å bruke sitt liv på det som er godt.

Med disse ordene flyr Lucia ut av huset og inn i mørkets gater. Hun løper gjennom smugene og smiler til alle hun møter. Hun ler en klingende latter og forteller alle at de snart vil se mer til henne. Neste gang vil hun ta med seg brød, kaker og dadler – og ingen vil bli glemt.

Lucia starter sin gjerning blant de forlatte, husløse og arme sjeler uten å nøle. Samtidig med at hun deler ut og gir av sitt store hjerte, forteller hun om Guds vidunderlige gaver og hans nåde. Alle får vite om morens helbredelse – og ingen går glipp av hvem som står bak den store gjerningen. Snart er det ikke en person i byen som ikke vet hvem Lucia er og hva hun står for. De fattige forguder henne og feier gaten for henne hvor hun går.

Det er imidlertid ikke alle som reagerer på samme måte når de får høre om Lucias framferd. Stattholderen, byens mektigste mann og hersker, hever bryn og heiser skuldre når han får høre om den unge, vevre jentungen som stadig er på ferd med løgnhistorier om en allmektig, himmelsk gud.

– Slike fantehistorier er ikke ønsket i vår by, raser han. Hvem tror denne jentungen at hun er!

Ryktet om Lucia som deler ut brød og kaker til de elendige, sprer seg så raskt og i så stort omfang at stattholderen forstår at det ikke er noen tid å miste. Byens rykte står på spill. Hvis folk i nærområdene får vite om at det er en spirrevipp av en jentunge – og ikke ham – som setter dagsorden i byen, henger hans lysende framtid i en tynn tråd. Det er han som skal ha kommandoen – og ingen annen. Han vet hva han har å gjøre. Beordringen må komme – og den verken kan eller skal være mild. Døden er en behørig straff tatt i betraktning det totale kaos hun har skapt i hans eget Siracusa. Ingen får tukle med det han har bygd opp gjennom et langt liv i oppofrelse og hardt arbeid. Nå blir det hardt mot hardt. Innimellom kjenner han noen stikk i hjertet. Lucia, piken med sjalet … Hun har så milde og gode øyne. Vesenet hennes er så yndig og liksom totalt uskyldig. Hvordan kan en slik liten jente …? Men nei, her er det ikke rom for å betenke seg. Det vil bare gi flere sorger og mer hodebry. Beordringen må bli et faktum – og slik skal det bli …

Niklas, som har vært syk og sengeliggende, er nå på beina igjen. Han er ute i byen for første gang på lenge. Det er flere uker siden han har sett Lucia, og han brenner etter å holde rundt den myke, lekne kroppen hennes. Han speider etter henne på alle kanter. Han hadde forventet at hun skulle stå på et av hjørnene i håp om å få et glimt av ham. Men ingen Lucia er i sikte. Det eneste han kan se, er at det er oppstyr på torget. Flere mennesker står samlet i en stor flokk. Noen gråter og slår seg for brystet, mens andre jubler og hoier med oppspilte øyne. Navnet Lucia går igjen flere ganger – og konene tar seg forskrekket til hodet med sine magre hender. Hva er i ferd med å skje?

Da Niklas får høre beordringen om at Lucia er dømt til å bli brent på bålet, gir bakken etter under ham. All kraft forsvinner ut av kroppen hans – og verden snurrer rundt i meningsløse kast. Hva i alle dager har skjedd på de dagene han har vært syk? Hva har Lucia gjort?

Niklas raver omkring på torgplassen som i ørska. Som en full mann støtter han seg fram mellom søylene for å kunne ta seg fram – og det later til at han har vansker med å se mer enn to meter framfor seg. Med ett får han likevel øye på Lucia ved en av søylene. Hans elskede Lucia. Hun springer mot ham med et forferdet uttrykk.

– Hvordan er det du ser ut, kjære Niklas? Hun kaster seg rundt halsen på ham og kysser ham i nakken.

– Er det slik at du ikke vet det? Stemmen hans lyder nesten hvesende av opphisselse og uro.

– Hva mener du? Alle vet om det, sier Lucia som har morens helbredelse i tankene.

– Det har jo jeg sørget for, din tullebukk. Hvor har du vært?

– Vet du det altså? Hvorfor er du så glad da?

Først nå forstår Lucia at de kanskje ikke snakker om det samme. Hun ber ham fortelle rolig hva han har på hjertet. Slik får hun kjennskap til sin dødsdom – midt på torget på høylys dag – med en mengde mennesker rundt seg som allerede har hvisket lenge om det samme som de to nå står og snakker om.

Lucias hjerte fylles umiddelbart av skrekk og sorg. Det er ikke fordi hun er redd for å dø, men hvem skal da ta hennes plass? Hvem vil gi mat til de morløse og utstøtte? Hvem vil bry seg om samfunnets utskudd? Ryggen er rak og øynene klare når hun snakker til Niklas på nytt.

– Jeg har fått en dødsdom fordi jeg har fått et kall fra Gud om å hjelpe de hjelpeløse. Uansett fortsetter jeg min gjerning så lenge Gud vil. Den som vil dømme meg, vil Gud selv dømme på den ytterste dag. Enhver velger sin vei. Jeg vet hvilken sti jeg vil følge og hvilken stemme jeg vil gi plass. Ekteskap mellom oss er det ikke plass til nå. Jeg ber deg vente på meg om du elsker meg. Uansett har jeg nå begynt å bruke pengene til de som trenger dem mer enn oss …

Med et kyss på pannen forlater Lucia Niklas. Tilbake står han med senkede skuldre og matte knær. Men han har også en dyp, mørk rynke i panna.

Dagen for innfrielsen av stattholderens ordre kommer raskere enn forventet. På den sjuende soloppgangen står det en kjerre med tre okser utenfor huset hvor Lucia og moren bor. Kjerren skal ta henne til torgs. Der venter bålet og flammene på henne. Ingenting annet enn klærne hun går i og det blå sjalet får hun ta med seg opp i kjerren. Moren må holde seg hjemme med vakter rundt huset. Så får oksene beskjed om å trekke vogna – og oksene gjør tegn til å ville bevege seg. Likevel skjer det ingenting. Kjerren beveger seg ikke av flekken. Tre prustende okser har ikke mulighet til å komme seg av gårde. Kjerren er for tung. Den rikker seg ikke en centimeter. Dermed stiger Lucia selv ut av vognen.

– Med Gud i ryggen har jeg intet å frykte, sier hun rolig til den oppmøtte, hoiende horden. Det blir stille i mengden når hun selv går til torgs for å møte det de blodtørstige har forberedt. Flammene har begynt å slikke oppover treverket allerede. Repet henger klart på pålen, og veden står stablet i hauger ved siden av. Det er stattholderen som tar styring. Han har fem sterke menn klare til å løfte henne opp – men det er ikke nødvendig. Lucia går selv opp til flammene som bare vokser i styrke. Med et klart blikk stiger hun opp på podiet som er plassert over folks hodehøyde. Slik kan alle som ønsker det, se og beskue øyeblikket da døden tar grep. I det øyeblikket da hendene hennes bindes til pålen, vasker stattholderen sine hender. Niklas skjelver og er fullstendig blek. En mengde koner har vendt seg bort fra skuet. De løfter armene mot himmelen og roper i sinne og skrekk. Barn sitter stive. Fullstendig urørlige. Noen menn står og brummer mens andre har begynt å rope. Lucia ber og takker Gud for all godhet som har blitt gitt henne. Plutselig dukker det opp en mengde andre mennesker. De kommer fra alle kanter og fra alle små smug – og de kommer i et uendelig antall. Det er de elendige som har stilt seg opp. Sammen danner de en mur. Fra dem stiger det opp en sang. Sangen er ukjent for den oppmøtte mengden, men de elendige har sunget sangen i århundrer. Natten senker seg svart over landet. Solen har gått sin vei. Skyggene truer.

Alle venter. Lucia ber med ansiktet vendt himmelen. Brummingen stilner. Ingenting skjer.

Flammene vil ikke bite. Lucia står lys levende fram mot mengden.

De prøver med sverd. De argeste mennene får i oppgave å stikke henne. Men sverdene bøyer seg og brekker. Lucia står like fast, og sangen gjenopptas.

Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys …

Niklas står med åpen munn. Hele kroppen dirrer.

Stattholderen nærmer seg så med taktfaste skritt den åndeløse Niklas. Han griper tak i ham bakfra. Stemmen hans er rungende og mørk. Uten overgang sier han:

– Du er glad i din mor, har jeg hørt?

Niklas farer sammen. Han forstår alt uten flere ord, men han spiller totalt uvitende.

– Min mor? Jeg? Hvorfor det? Hva mener du?

– Spill ikke dum, sier stattholderen i en enda mer truende tone.

Nå har de elendiges sang økt i styrke. Natten er mørk og stum. Konenes gråt har stilnet og mange ligger på bakken – i avmakt og undring over menneskets natur.

– Grip sverdet, sier stattholderen.

Niklas gjør tegn til å ville rømme fra stedet, men stattholderen har sine menn klare. De viser seg med sverd og skjold – og gjør mine til at han ikke trenger å prøve seg.

– Jeg kan ikke, sier Niklas spakt.

– Du kan og du må. Ellers vet du hvem som blir den neste som står bundet til pålen.

Det er mulig at din mor vil være litt mer brennbar enn den skapningen du ser foran deg her. Er du villig til å ta sjansen på det?

Lucia har hatt øynene vendt mot himmelen, men plutselig slår hun blikket ned. Øynene har vært rolige og klare, men nå flakker blikket hennes i takt med flammene selv. Blikket forteller om en skrekk som er langt dypere og steilere enn kløften ute ved klippen hvor hun alltid har vandret. Så fylles øynene med tårer. Ansiktet bærer i seg en sorg dypere enn det dypeste hav. Niklas kommer mot henne med sverdet i sine hender. Øynene hennes er vidåpne. Niklas, Niklas. Min Gud, min Gud, ta imot min sjel ….

Så kommer stikket.

Lucia segner straks om. Flammene slikker om kjolen hennes og håret hennes. De tar tak i den tynne, vakre skikkelsen og spiser henne opp med kraftige, raske tak.

Det eneste som ikke vil brenne, er det blå silkesjalet.

Niklas slipper sverdet. Det klirrer kaldt og hensynsløst mot bakken. Så griper han sjalet og løper av gårde … Ikke så mange får se ansiktet hans, for en sort kappe dekker hodet hans. Men det er likevel noen som rekker å få et glimt, og det er tilstrekkelig … Øynene hans er sortere enn kull og mer lysende enn glør. Et stjerneskudd stuper i det samme fra den mørke himmelen – og Niklas er på full fart mot den dype skrenten ved den bratte klippen …

Sangen stilner ikke selv om Lucia ikke er blant dem mer. Dagen skal atter ny, stige av røde sky …