En flik av min historie

Om det å fortelle seg selv

Hva innebærer det å fortelle sitt liv? Hvilke insentiver ligger bak vårt eget, selektive utvalg? Hva er det som styrer våre impulser når vi forteller om oss selv? Hvorfor ønsker vi å framstille oss selv slik vi gjør? Er det tilfeldig – eller ligger det sterke krefter bak det som styrer vår fortelling? Kunne jeg ha fortalt fortellingen om meg selv på en annen – eller kanskje mange andre – måter? Jeg har ikke svar på alle mine spørsmål, men jeg har svar på det siste: Ja, denne fortellingen kunne ha vært fortalt på nytt og på nytt – og hver gang hadde den nok blitt ulik.

Jeg tror at man kan skrive seg gjennom livet – igjen og igjen. Når man har skrevet seg ut av sin egen fortelling, ser fortellingen annerledes ut om man skulle våge seg på å gjøre det samme på nytt … Og slik vil det fortsette. Jeg tror ikke man griper sin egen kjerne. Muligens skjer det motsatte: Jo mer man skriver sine egne fortellinger, jo lengre bort kommer man fra det man opprinnelig hadde sett for seg. Fortelling avler fortelling, slik liv avler nytt liv. Og livet kan ikke gripes, for det fortsetter bare. Det kan kun leves – og fortelles. Igjen og igjen. Her kan du bli med inn i én liten versjon av min egen fortelling, og naturligvis finnes det så mye mer bakenfor.

Dette er en jeg-fortelling, men jeg er ikke opptatt av å stikke fram mitt eget jeg. Jeg er heller ikke opptatt av å framstå som bra, flink eller spesiell. Jeg er opptatt av å pirke borti noe av det som jeg opplever som meg selv – slik jeg tror jeg opplevde min egen person på et gitt tidspunkt. Og jeg er videre opptatt av å gripe hvordan jeg ser det jeg-et i dag.

Samtidig lar jeg meg inspirere av å tenke på at kanskje noen der ute – kanskje til og med du? – får lyst til å gi liv til din egen fortelling. La oss fortelle våre liv til hverandre. Når vi gir hverandre våre historier, spinnes det tråder mellom oss. Magiske tråder. Trådene flettes av og til lett, lyst og lekende sammen. Andre ganger knytter de seg og det dannes harde knuter som sent, eller kanskje aldri, kan løses opp.

Atter andre ganger vikles uløselig, besluttsomt og ubønnhørlig fra hverandre. Slik er det på den uutgrunnelige livsveien vi går. Kanskje forstår vi ikke alltid den veien vi vandrer, men når vi forteller den – gir vi oss selv retning … inntil det kanskje på nytt glipper …

Om min barndom på Sørlandet

Jeg skulle ha vært født 1. mai 1970, men jeg valgte meg april. Den siste dagen i denne fine, men litt lunefulle måneden, kom jeg til verden i Kristiansand. Da blomstret hvitveisen, og min mor har alltid sagt at hvitveisen er min blomst. Det er jeg takknemlig for. Når jeg lukker øynene og tenker tilbake på mine første år, ser jeg for meg lange sletter, kuer og hester, vann i skogen, strender langs elver og åpent hav. Natur, sykling, vandring, bading, fisking og det å være ute, var sentrale elementer i min oppvekst. Jeg hadde ikke kjempemange venner, men de vennene jeg hadde, var gode og veldig viktige for meg. Jeg hadde for eksempel tre venninner som het Bente, og de var med meg i ulike faser av livet: tidlig barndom, barneskolen og videregående skole. Jeg bærer på mange Bente-historier, og jeg kommer nok til å trekke dem fram … Bygda jeg vokste opp i, ligger tolv kilometer fra Kristiansand by, og på den tiden var byen i mitt sinn langt, langt unna … Selve byen spilte ikke en stor rolle i livet mitt, for min verden var der jeg hadde skolen, ranselen, sykkelen, vennene, familien, hunden og butikken der man kunne kjøpe godteri og skogstjernet man kunne bade i.

Når man skal fortelle historien om seg selv, synes jeg det er fint å vektlegge og løfte fram det man synes var fint. Jeg opplever det som viktig å fremheve de verdiene og de opplevelsene som formet meg som menneske. Naturligvis består livet av både gode og vonde dager, men jeg tenderer nok til å se livet i et nostalgisk skjær. Jeg innser at jeg også er slik som voksen. Når jeg møter utfordringer og tilværelsen er tøff, velger jeg bevisst å se på det som gir livet mening og glede. Dette holder meg alltid oppe. Dette perspektivet gir for meg livet retning og stø kurs – og jeg kommer meg gjennom motgang framfor at jeg faller og blir sittende fast. Da jeg for eksempel på videregående skole presterte det kunststykket å få karakteren 1 i matte på eksamen, tok jeg det med fatning. Framfor å gremmes og gråte, gikk jeg rundt og trøstet mine venner som var lei seg fordi de hadde fått 3 eller 4. Selv følte jeg behov for å le over min egen mattekarakter, og jeg visste at dette ville jeg komme til å se tilbake på som en selsom opplevelse. Jeg fikk rett i det. Det var underlig, for jeg trodde jeg hadde klart meg så bra (og takk til Tone som gjorde en iherdig innsats for å få meg på rett kjøl). Sånn kan det gå når man har manglende selvinnsikt om faglig forståelse – og slike ting velger jeg å le av framfor å drukne meg i situasjonen. Heldigvis har jeg klart meg rimelig greit gjennom akademias verden til tross for en noe laber prestasjon i tallenes verden. Jeg forstod ganske raskt at jeg var langt bedre venn med bokstaver enn med tall.

Tankene mine flyr av gårde når jeg åpner barndommens magiske boks. Jeg husker jeg likte å vandre rundt alene på kirkegården. Da fikk tankene mine vinger. Av og til følte jeg på en ensomhet, og denne ensomheten kjentes mulig å bære når man tok den fram blant gravstedene og levd liv. Jeg husker jeg følte meg annerledes enn andre, men jeg ante ikke hva denne annerledesheten bestod i. Det var en uutgrunnelig følelse, og jeg lurte sterkt på om alle andre også gikk rundt alene på kirkegårder i kamp med sånne følelser.

Barndommen var fylt med lukter, og de fleste luktene er hentet fra natur og uteliv. Lukten av jord, regn, gress, møkk, mose, strå, jordbær, blåbær, bringebær, løvetann, hvitveis, ferskvann og saltvann, solmelk, kløver, steiner, svaberg, sykkeldekk, hundehalsbånd, snø … Alt ble opplevd så intenst og så nært – og det har definitivt formet meg. Disse erfaringene sitter i meg. Jeg kan kjenne barnet i meg gjennom luktene, og det føles godt. Ofte opplever jeg dette: Vi slutter egentlig aldri å være barn. Vi er alltid noens barn, og behovet for å være det barnet, vil alltid ligge lagret i oss. Jeg prøver å huske dette som mamma, og det vil jeg skrive mye om etter hvert i bloggen kalt Refleksjoner.

Ungdom

Når jeg lukker øynene og forsøker å framkalle ungdomstiden, er alle de intense luktene fra barndommen nesten fraværende … Naturen er ikke det som møter meg i minnene. I hodet mitt ser jeg mer vinter, og jeg føler at jeg er mye inne i et litt lukket klasserom. Store spørsmål og dype tanker flyter til stadighet rundt i hodet mitt. I tillegg var det flere ting jeg var redd for. I en periode var jeg engstelig for dommedag … Jeg hadde hørt folk si at verden skulle stoppe … og angsten satte seg fast i meg. Men jeg snakket ikke om den frykten med andre …

Andre ganger var jeg dypt bekymret fordi jeg tenkte at den teknologiske utviklingen ville føre til at mennesker ble overflødige. Jeg skrev: Ut med data! på pennalet mitt. (Det er underlig og nesten litt komisk å tenke på at jeg gjorde dette som trettenåring – ettersom min vei jo ble slik at nettopp nettkurs har vært bærebjelken i mitt yrkesaktive liv.) Hodet mitt på den tiden var proppet med store og små spørsmål …

På Sørlandet står kristendommen sterkt. Rundt meg så jeg mange former for kristendom, og jeg begynte å kjenne på en gryende provokasjon. Jeg tenkte: Hvis folk sier at de virkelig tror på Gud og på hans eksistens, så bør jo dette gjenspeiles enda sterkere i det livet vi lever … Enten finnes Gud – eller så finnes han ikke. Jeg trodde på Gud, og troen vokste. Dermed bestemte jeg meg for at dette måtte bli en solid og svært synlig del av livet mitt. Bibelen ble viktig for meg. Jeg ble aktiv på møter, og jeg deltok på seminarer og lovsang. Her ligger det mange historier … Men det er ikke øyeblikket for å ta dette fram nå. Kanskje skal de heller aldri komme fram. Denne boksen er foreløpig lukket … Noen år etter kom jeg til å tenke annerledes om disse spørsmålene – og det hører også til en annen historie.

I denne perioden begynte jeg også for alvor å bli opptatt av språk og litteratur. Min ener i matte fortalte meg at tall, grafer og økonomi kanskje ikke var min gate. Jeg følte en sterk trang til å bli ferdig med videregående skole for å kunne studere på universitetet. Fransk, tysk, spansk, norsk og engelsk trakk meg til seg. Jeg følte meg hjemme i språket. Med bokstaver. En dannelsesreise var i prosess, men likevel måtte jeg streve med usikkerhet og mange spørsmål.

Ungdomstiden var nok altså en lang og litt slitsom reise. Den tiden glipper for meg … Jeg tror jeg må utforske denne perioden i livet mitt i stillhet først, for det føles vanskelig å skrive om disse årene av livet. Jeg møter en vegg jeg ikke klarer å trenge gjennom. Minnene er uklare. Følelsene er diffuse. I forrige tekst ovenfor skrev jeg jo selv at jeg gjerne ser på fortiden i et nostalgisk skjær. Nå merker jeg jo at dette ikke stemmer. Og det er også slik livet er: Fylt av motsetninger – parallelt med at vi kanskje også smålyver litt for oss selv. Jeg føler imidlertid ingen særlig nostalgi når jeg her og nå tenker på denne tiden. Ungdomstiden er nok noe jeg ikke ønsker å dvele ved. Men er det kanskje samtidig nettopp av den grunn viktig å stoppe opp? Jeg er usikker, og jeg kjenner på et ubehag. Men så slår det ned en annen tanke i meg mens jeg skriver. Plutselig forstår jeg at jeg akkurat her og nå, i skrivende stund, er ved en kjerne av noe av det jeg jo er opptatt av: Jeg synes man skal være ærlig når det gjelder det å vedkjenne seg ubehag. I vår tid, og naturligvis til alle tider, mener jeg det er viktig og betydningsfullt å erkjenne at livet ikke er enkelt. Spesielt gjelder dette for oss mennesker som lever våre liv i skyggen av sosiale media. Vi omgir oss konstant av glansbilder – og hva gjør alle disse forestillingene med oss? Hvordan påvirker egentlig oversvømmelsen av vellykkede bilder oss? Hva gjør det med vårt eget selvbilde og vår selvoppfatning? Dette er jo et velkjent og egentlig ganske slitt spørsmål som opptar oss alle. Men har vi svaret på dette spørsmålet? Jeg tror ikke det. Vi vet nok ikke ennå hvilken dyp innvirkning sosiale medier har på oss. Sannsynligvis klarer vi ikke å ta det innover oss. Men uavhengig av hva svaret på dette spørsmålet er, så tenker jeg: Vi trenger virkelig en motvekt. Og hva består så en motvekt i? For min del utgjøres motvekten av det å navngi ubehaget. Det rommer det at vi tør å si at vi ikke nødvendigvis er så lykkelige. Det innebærer at vi må våge å vise svakhet, usikkerhet og famling – selv der vi kanskje ønsker å framstå som selvsikre, vellykkede og helstøpte. Derfor opplever jeg nå at det likevel gir litt mening å si at ungdomstiden glipper litt for meg. Jeg klarer ikke å fargelegge den. Uklarheten og forvirringen må kanskje bare få leve inni meg. Heldigvis kan jeg klamre meg fast i at andre etapper i livet mitt framstår som langt klarere og mer helstøpte. For livet er en lang og til tider kronglete prosess – og det er jo selve prosessen som gjør reisen spennende, intrikat og meningsfylt.

*

Men du … dette er litt rart. Når jeg nå er inne i denne mentale minnestrømmen fra ungdomstiden, og når jeg nå har skrevet av meg litt av det ubehaget du kunne lese om ovenfor, så er det plutselig helt andre ting som dukker opp i hodet mitt. Hukommelsen er en merkelig installasjon i oss. Vi husker i brokker, og på ibsensk stykkevis- og delt-måte. Uten tvil. Når noe er hentet fram og lagt på bordet, er det noe annet som viser seg – som en, jo da, Peer Gynt-løk. Nå husker jeg jo alle reisene. Reisene til Spania. Dette var dyptgripende opplevelser som ga meg liv, drømmer og retning. I dag kan jeg se det jeg ikke kunne ha idé om den gangen. Erfaringene jeg gjorde meg i Spania med familien, i Arteaga i nord-Spania, overbeviste meg om dette: Jeg må lære meg spansk. I tillegg vokste det fram en intens trang om å få denne kulturen inn i livet mitt. Her var det noe jeg bare måtte ha. Nå husker jeg plutselig også den merkelige reisen jeg foretok helt alene som syttenåring til et eller annet sted i Spania. Jeg satte meg ganske enkelt bare på bussen. Det hele trer framfor meg nå. Jeg kunne jo fortelle en hel del om dette … Men det gjør jeg kanskje senere. En underlig reise var det uten tvil.

Uansett ble det et før og etter Spania for meg. Og det er jo nettopp dette jeg kan se resultatet av i dag. Jeg fryder meg hver gang jeg ser og kjenner linjer i livet mitt, og nå kan jeg ta og føle på linjene. Jeg startet prosjektet da jeg var tolv … Nå står jeg, mange år senere, entusiastisk og ivrig, i ferd med å gi liv til et prosjekt som jeg kan se er en forlengelse og en moden frukt av det jeg opplevde som liten jente i Arteaga. Kanskje bør det komme Arteaga-historier også … I dette hjertefølte prosjektet jeg brenner for nå, søker jeg å være brobygger mellom to fascinerende kulturer – nemlig den norske kulturen og den peruanske kulturen. Mitt brobyggerprosjekt vil gjennomsyre mye av det du kan lese her på flere av sidene, for det er her jeg er i dag. Jeg bygger. Jeg vil sammenføye, bygge nettverk, skape møteplasser, framvise og løfte fram språk, kunst og kulturelle uttrykk – og speile to samfunn mot hverandre og la dem møte hverandre, bli kjent, finne felles strenger og finne kontraster. Norge – Peru. Mine to kjære land. Jeg vil bygge bro mellom dere og mellom oss.

Når jeg forteller meg min egen historie på denne måten, inngis jeg med en helt annen følelse enn da jeg turte å nevne ubehaget. Og da blir jeg slått av dette: Våre egne narrasjoner, de fortellingene vi lager om oss selv, styrer oss i langt større grad enn vi nok ofte kan ane. Vi forteller våre liv, og slik skaper vi våre liv. Bare ordene i seg selv: Vivir para contarla – Living to Tell the Tale – Leve, for å fortelle – tittelen på Gabriel García Márquez sin selvbiografi, illustrerer hele poenget. Jeg forteller naturligvis min egen fortelling slik bare jeg vil framstille den, og det gjør jeg ved å trekke linjer helt tilbake til da jeg var tolv år (eller for den sakens skyld: da jeg gikk på kirkegården og kjente på en annerledeshet …) – og slik blir narrasjonen til. Leve, for å fortelle. Dette vil jeg omfavne. Om du blir inspirert til å uttrykke ditt eget livs narrasjon, ville det gjøre meg glad. Blir du med videre?