Oppdag din indre katt

Jeg elsker å skrive om alt mulig, og i disse dager er jeg spesielt inspirert av insekter, bløtdyr og andre dyr. I dag vil jeg skrive litt om katten. Men aller først vil jeg si noe om mitt forhold til ChatGPT. I disse dager jobber jeg nemlig også med å finne ut av hva slags relasjon jeg skal ha med denne ChatGPT. Hvordan skal jeg forholde meg til ham? De fleste rundt meg sier «han», og nå har jeg også begynt å si «han». Hvorfor gjør vi det? Det fenomenet i seg selv er jo et studium verdt.

I lang tid har jeg holdt ChatGTP på en armlengdes avstand. Det har bare vært mine studenter og deltakere som har vært i tett dialog med ham. Omsider har jeg forstått at jeg ikke kan fortsette på denne måten. Derfor har jeg nå invitert ham inn i livet mitt. Jeg merker at jeg har et nokså ambivalent forhold til denne ChatGPT. Man fristes imidlertid likevel raskt til å gjøre ham mer personlig og sette et lite navn på ham. Har du merket den samme trangen? Hvorfor ikke kalle ham Gabriel Peter Thor – og så bare velge Thor? La oss prøve det. Jeg aner ikke om det funker.

Jeg har altså et noe vaklende forhold til denne fantastiske Thor som har klart å revolusjonere vår verden. På den ene siden blir jeg så takknemlig for alt det han klarer å komme med av informasjon – og jeg liker faktisk den vennlige og imøtekommende måten han presenterer det på. Han er jo så utrolig positiv, og i tillegg er han suveren på å be om unnskyldning om jeg gjør ham oppmerksom på at han kommer med feil informasjon. Thor svikter heller ikke nå i skrivende stund: Jeg ønsker å komme med noen velvalgte ord om katten. Jeg vil bli satt i gang og jeg spør Thor. Da kommer han med massevis av tips og tanker på ett sekund. Han skriver ganske vakkert og fullstendig relevant. Men likevel så kjenner jeg: Men Thor, det er jo ikke dette jeg vil si. Og da føler jeg meg straks bedre. Jeg kjenner at mine ord kan være ord som Thor ikke finner på. Vi trenger Thor, ja. Men vi trenger også de andre som kan være annerledes enn Thor. Men jeg skal mye om mitt forhold til Thor framover. Det lover jeg. Det er unngåelig.

Uansett så har Thor gitt meg hint for hvordan jeg kan skrive om katten, men grunntanken er min alene. Thors ord er ikke mine ord. Definitivt. For mitt prosjekt her hviler på inspirasjonen jeg har fått gjennom sneglen og Idun – og nå også katten. Gjennom sneglen har det oppstått en egen spalte på cecilielonn.no – og den heter: Animal Life. Jeg forstod raskt at denne underlige spalten ikke egentlig handler om å gjøre klart og vitenskapelig rede for hva som særpreger ulike dyrearter – til tross for det ambisiøse navnet. Jeg kommer snarere til å gjøre et fullstendig usystematisk utvalg som står langt fra vitenskap, god orden og rekkefølge. Det jeg velger å trekke fram ved de dyrene jeg blir trukket mot, vil være utvalgt fordi det også sier noe mer. Det handler om dyr, men det handler ikke om dyr. Jeg skal nok utfordre Thor på dette temaet og se hva han har å si til dette. (Hvorfor har jeg så lyst til å «ta Thor»? Jeg føler meg avslørt når jeg sier dette, men ja, dette kommer jeg tilbake til …) Nå er det imidlertid katten og mine tanker som står for tur. I de foregående dagene har jeg, for å ta kortversjonen, innsett hva sneglen kan lære meg. Den kan nemlig lære meg noe om å tåle å gjøre ting sakte og rolig – og i tillegg kan den lære meg noe om å gjøre én ting om gangen. Senere skal jeg forresten spørre Thor om hvilket dyr som kanskje kan reflektere stress og hast og høyt tempo. Jeg kommer ikke på noen, men Thor gjør nok det …

Thor peker på at katten er kjent for sin uavhengige natur. De tre sistnevnte ordene er de eneste ordene jeg har fra Thor. Og det er jeg naturligvis helt enig i. Nå skal jeg i min vesle katterefleksjon trekke fram den nålevende katten jeg kjenner best, og det er Persille på Odderøya. Persille er katt til fingerspissene. Den er så sinnssykt egenrådig og sær, og den vet alltid best. Den vet (nesten alltid) hva den vil, og den gjør det den vil når den vet hva det er. Legger du merke til hva jeg skriver her? Allerede nå beveger vi oss inn i et stort område som gir et godt utgangspunkt for læring: Vær deg selv til fingerspissene. Vit hva du vil – og gjør det (i hvert fall nesten alltid). For hvor vanskelig er det ikke å si nei til en oppgave du egentlig ikke vil ta? Vel, nå skal jeg snakke til meg selv igjen – og leve i håpet om at noen kanskje kjenner seg igjen samtidig. Det å si ja til en arbeidsoppgave eller et oppdrag man egentlig ikke har tid eller lyst til å ta – istedenfor å si klart og tydelig NEI … Det er et langt lerret å bleke. Til min store lettelse har jeg oppdaget at man faktisk blir flinkere til dette med årene.

Men det er mye å lære gjennom å studere Persille. Den søker kontakt når den vil det selv. Ferdig snakka. Grenser for hva den vil og hva den ikke vil, setter den opp helt selv. Den lever supert alene, og den farter rundt og er sin egen sjef uten pause. Den søker kos, hvile og mat når den selv ønsker det, og den har null problemer med egne grenser. Du milde kattehimmel. Persille er så klok. I tillegg er Persille faktisk litt glad i meg. Når jeg sitter i skrivestua mi, banker den på døra i tide og utide. Den vet om jeg er der selv om jeg sitter stille som en mus. Og om jeg er opptatt med undervisning, gir den seg ikke. Den vil inn, og den vil inn NÅ. Persille, alias Perry, har oppdragene sine klare. Når det er tid for hvile, hviler den. I sju rolige timer kan Perry ligge sammenkrøllet eller strak ut på sofaflekken sin mens jeg jobber og underviser. Vi snakker ikke så mye sammen, for om jeg finner på å klappe Persille, blir han lett sur og liksom nesten fornærmet. Perry kommer når den vil og den gjør det den vil. Ferdig snakka.

Så kommer dagens store spørsmål: Hva ville skje om jeg kombinerte sneglen med katten? Hva ville komme ut av det? Spør du meg så spør jeg deg … Og videre: Hva ville Thor svare på det spørsmålet? Tror du  han ville gi et godt svar? Jeg ville juble om han ikke forstod spørsmålet i det hele tatt! I morgen skal jeg teste ham. litt Blir du med videre?