Pablo og Pelé

Snøfillene fyker i vinden og treffer ham som kalde, tause prikker i ansiktet. Carl Johan ligger stille og nesten folketomt. Han skal på jobb en grytidlig lørdags morgen. Tankene vandrer bakover i tid slik de ofte gjør når han rusler alene og minnene kan melde seg slik de selv vil. Det har gått noen år siden han forlot landet sitt. Chile, landet helt på den andre siden av planeten, det stedet han en gang kalte «hjem», kjennes som et fjernt minne, tilslørt av et gyllent skjær. Minner han ikke vil framkalle, er heldigvis kun diffuse punkter som svinner og glipper ut av tankene. Varmen og nærheten er det han husker sterkest. Han kan kjenne dette i kroppen idet han beveger seg oppover det kalde Carl Johan og ser på menneskene som passerer. De fleste ser ned mot bakken. Ansiktene er stramme, og blikkene er festet et sted i horisonten, nesten aldri mot ham. Hvordan blir man kjent med menneskene i dette landet? tenker han og sukker. Oppvasken venter på ham i restauranten. Skitne tallerkener dekket av glinsende fett flyter over på den kalde metallbenken. Mengder av vinglass og ølglass etter mennesker som har festet og drukket mengder til priser han bare kan innta i drømmeland mens han sover, står stivt og stille og venter på ham. Alt er for dyrt i dette frosne landet. Det meste er uoppnåelig. Oppvask, snø, høye priser og ensomhet inngikk ikke i drømmene han hadde om Norge før han kom hit. Han visste ikke den gangen, da han satt i hjemlandet sitt, omgitt av varme, sol og kjøtt på grillen, at Norge skulle være slik. Kaldt. Striglet. Ordentlig. Systematisk – og liksom utilgjengelig. Hvor lenge skulle han egentlig være oppvasker? Hvor hadde drømmene hans blitt av på veien? Hvor er morens beskyttende hender og varme blikk? Moren hans – som forsvant ut av livet hans før han rakk å kjenne henne. Moren hans – som for alltid har vært en pilar i livet hans til tross for at han aldri fikk muligheten til å kjenne henne slik han så inderlig kunne ønske seg det. Livet består av drømmer. Drømmer om muligheter og nye sjanser. Man tror drømmene virkeliggjøres, men drømmene viser seg å ha et helt annet innhold enn det man planla. Dette må man møte hver dag. Men samtidig med at drømmene ikke blir slik man tror, kjenner man likevel dette: Her er det godt å være. Det er trygt å være her, men man følges likevel alltid av en skygge. En skygge som minner deg om det du mistet. Man hva man har mistet, blir mer uklart med tiden. Man lever med to virkeligheter inni seg. Det river og sliter, og samtidig må man møte snø, oppvask og stive ansikter. Man har ikke tid til å dvele ved fortiden i dette tause landet. Nå ser han restauranten der framme. Arbeidsøkten skal starte. Haugen av oppvask forsvinner ikke av seg selv. Pablo gjør seg klar til en ny, lang dag på kjøkkenet. En dag som alle andre, tenker han. Ennå vet han ikke at dette vil bli en dag han aldri glemmer. Han vet ikke nå at denne dagen skal brenne seg inn i ham som et minne som alltid vil bli stående – som en uvirkelig påminnelse om at virkeligheter kan møtes og smelte sammen. Mirakler kan skje.

Pablo griper fatt i tallerkener, bestikk og gryter. Den ene timen trekker med seg den andre. Jobben går automatisk. Han kunne gjøre dette i blinde, og han jobber raskt. Alle vet at Pablo er flink til å få ting unna. Det ikke alle vet, er at han aller helst vil spille gitar. Når som helst og hvor som helst. Når fingrene kan løpe på gitaren i rask fart, kan tankene fly enda fortere. Da kjenner han landet sitt, brødrene sine, bestemoren, moren som ikke er der, men som er der likevel. Stemmer, latter, varme, gråt, lengsel og splittelse. Alt sammen. Hans virkelighet og hans historie kommer nærmere. Brødrenes drøm om fotballen. Han vil gråte. Mens han la ned sine drømmer og sitt savn i et nytt land, la brødrene alt ned i fotballen. Den lille lærkula. Den skulle bære deres håp, deres savn, deres trang om beskyttelse og forståelse. Pablo savner gitaren. Uten at han er klar over det, renner det en tåre nedover kinnet. Hvor kommer disse følelsene fra? Hva er det egentlig han er trist for? Han kjenner frustrasjonen stige i seg i takt med at nye tallerkener samler seg i en stor stabel. Nå er folk i gang med nye måltid, og det bygges opp mot en ny fest. Han hører også høye stemmer ute i foajeen. Det er alltid mye liv, bråk og røre i denne restauranten, så Pablo tenker først ikke over alt oppstyret. Han fortsetter å vaske og plassere ting på rette sted. Men plutselig fanger sideblikket noe som gjør at kroppen stanser alle sine bevegelser. Det kan ikke være mulig. Blikket hans hadde falt rett mot et ansikt han har vokst opp med. Han ser mot en kropp han har sett på TV utallige ganger. Men kroppen virker så liten. Kan det virkelig være ham? I et par sekunder blir Pablo bare stående stiv, med åpen munn. Alt i ham stanser. Oppvask finnes ikke mer. Virkeligheter møtes og smelter sammen. Brødrenes drøm tar bolig i ham. Alt går rundt inni ham. Fortid og nåtid flyter inn i hverandre og blir til ett. Så bygges det opp en bølge i ham. Et brøl, et rop, en kraft. Han enser ikke lenger hvor han er. Er han i Norge eller hjemme? Står han på en fotballbane eller er han rett og slett i en drøm? Med en styrke han aldri før har kjent i seg, kommer ropet ut. I foajeen utenfor kjøkkenet står nå folkemengden tettpakket. Forvirringen er til å ta å føle på. Folk roper og hoier. De river og sliter i hverandre. Alle vil se ham, alle vil ta på ham, alle vil ha en bit av ham – og fotballspilleren står helt rolig og uanfektet. Dette er hans domene. Han mestrer livet på og utenfor banen. Han er en ener også utenfor banen. Og Pablos rop slynges nå ut – over mengden, over alles rop og hoing. Bare Pablos stemme kan høres. Den er sterkere enn alle andre stemmer. Det er som om Pablos rop ikke kommer fra kjøkkenet på en restaurant i Oslo – men fra hans barndom, fra hans brødre, fra hans historie – og den skriver seg fra et håp om noe annet; dette han alltid har drømt om og som han ikke helt vet hva er. Han skriker det ut: Pelé! Pelé! Pelé ….

Så skjer det underlige som ikke kan skje – men som likevel er det mest virkelige av alt. Alt stilner. Pelé snur seg. All oppmerksomhet rettes mot ham, mot Pablo. Pelés blikk er rettet mot Pablo. Pelé ser mot Pablo. Han hilser, vinker og møter blikket hans. Pelé ser gjennom og over alle de viktige menneskene med mikrofoner, skriveblokker, dresser, fine klokker, viktige oppdrag og tykke lommebøker. Pelé ser mot oppvaskeren på kjøkkenet. Men Pelé ser ikke en oppvasker. Han ser Pablo. Pablo som har drømmer, Pablo som har reist så langt det er mulig å reise – helt fra den andre siden. Pablo som har forlatt sitt land i jakten på noe som er bedre. Pablo som vet hva det betyr å kjenne fortvilelse, frustrasjon, lengsel og ensomhet – og Pablo som vet hvilke drømmer en liten, rund ball kan romme. Pelé ser Pablo. Pelé roper mot Pablo der han står på kjøkkenet. Pelé ber Pablo komme til ham. Pelé skal opp i etasjene over der oppvask ikke finnes og der andre ting skjer. Pelé vil ha ham med opp. Men Pablo må jo vaske opp, rydde, skylle, stå på. Ingen tallerkener forsvinner av seg selv, og oppgavene kan ikke utføres uten ham. Der står han, mellom Pelé, tallerkener og drømmer. Han kaldsvetter. Han vil ta imot invitasjonen til Pelé. Hvem sier nei til Pelé fordi man skal vaske skitne tallerkener?

Tankene raser i ham. Han griper fatt i sjefen. En dame han ikke kjenner så godt, men som han nå griper som om det skulle være en søster. Han bønnfaller henne: Gi meg en halvtime. Jeg skal treffe Pelé … Sjefen ser på ham nokså uforstående, men hun gir ham tiden han ber om på en betingelse: Han må ta dette igjen neste dag. Det må jobbes ekstra. Pablo kjenner at han er i stand til å si ja til hva som helst. I heseblesende fart skifter han bukser og beveger seg opp i etasjene over ham – til en annen sone og en annen virkelighet. Og der venter Pelé på ham. Pelé ser ham straks han kommer inn. Han ser gjennom og over alle de overivrige menneskene som vil ha en bit av stjernen Pelé. Pelé gir ham en stol. Pelé behandler Pablo som om det var han som var stjernen – og ikke motsatt. Pablos verden snus på hodet. Pelé spør ham om hvordan han har det; Pelé spør ham om livet hans og hans hverdag … Pablo, oppvaskeren på Carl Johan, blir sittende på restauranten oppe i etasjene i nesten en time. Slik får han snakke uforstyrret med en stjerne – og i denne timen får han lære at Pelé er en liten mann av størrelse, så mye mindre enn han trodde. Men samtidig er han så uendelig mye større … Det handler plutselig ikke lenger om fotball, men om drømmer, virkelighet, lengsel og håp. Det dreier seg om å bli sett og om å føle seg respektert og løftet fram. Pelé ser Pablo … Pelé kjenner igjen sitt eget. I Pablo har Pelé sett en del av seg selv. Drømmene som ligger nedfelt i en liten lærkule, er en gjenkjennelig visjon – både for Pelé, Pablo og Pablos brødre. Virkeligheter kan møtes og drømmer kan smelte sammen. Mirakler kan skje, og tankene kan virkelig fly.

Når Pablo drar hjem fra jobb den kvelden, føles gaten ikke lenger så kald. Ansiktene rundt ham virker mer åpne, og horisonten over ham er mye, mye større. Han glemte å fortelle Pelé at han spiller gitar. Men uten ord viste han likevel Pelé deler av sin historie – og Pelé ble stor på en helt annen måte enn før. Pelé var mennesket som så. Pelé er fotballspilleren som blir stående – som den største spilleren og som det store mennesket som så, gjenkjente og anerkjente, og som ville løfte fram andre enn seg selv. Pablo retter blikket mot himmelen i takknemlighet og sier til seg selv: Pelé, jeg har ingen foto av vårt møte, men du er prentet i meg for all evighet. Du er og blir min stjerne på banen, på livet og i horisonten over meg. Takk, Pelé. Du så meg – og jeg ser deg.

Denne fortellingen er basert på en sann historie – om da gitaristen Pablo Andrés Alcayaga møtte Pelé, verdens største fotballspiller.