Reisen – hva gjør den med oss?

Det å reise til et annet land er så mye mer enn en geografisk forflytning. Vi reiser til noe, men vi reiser også fra noe. Vi reiser i det ytre, men vi reiser også i det indre. Når man reiser, handler det om å ta imot inntrykk fra det stedet man kommer til, men det handler også om å slippe tak i det man omgis med i det daglige ellers. Det å være i stand til å ta innover seg inntrykk, opplevelser, stemninger og hendelser, kan være mer utfordrende og krevende enn man kanskje tror – men det kan også være mer berikende enn det man muligens kan ane. Når nye tanker, annerledes lyder og lukter og annen stemning får plass, settes det sterke prosesser i gang …

Man velger selv hva slags reise man legger ut på. Noen ganger velger man den enkle formen for reise, og da innebærer dette kanskje at man ikke reiser for langt, og man reiser og bor behagelig. Man forflytter seg kanskje ikke altfor mye på det stedet man har kommet til; man spiser og drikker godt og man er i et klima man trives i. I selvvalgte doser tar man der innover seg det andre landets kultur, tradisjoner og skikker. Om man vil velge å leve i komfortsonen og nyte sødmen ved å være lat og bedagelig turist, er det fullt forståelig. Våre travle, hektiske liv tvinger fram behovet for å slappe av, og det har på forunderlig vis blitt våre dagers kunst å klare å ta det med ro i tilstrekkelig grad. Mange av oss klarer ikke å slappe av selv om vi prøver. Men til tross for at reiser med velbehag i fokus er skjønt, finnes det vitterlig også et hav av andre reiseformer. Personlig må jeg nok medgi at jeg har fått stor sans for den andre formen for reise, der opplevelser og litt strev og møye ofte er mer framtredende enn komfort og total relax.

Den reiseformen jeg har oppdaget og blitt glad i gjennom de senere årene kan lett medføre at jeg blir både sliten, trøtt, sur, sulten, småsprø, stiv i kroppen og overveldet av opplevelser og plutselig hendelser. Når man føler at utmattelsen er på topp og svetten er mer enn merkbar, ja, da kan man kanskje spørre seg: Var det virkelig dette jeg dro ut for å oppleve? Men da er svaret: Ja, det var faktisk det. Alt er på sin plass! Slik er Peru-reisen, og det er slik jeg vil ha dem!

Det å måtte kjenne spekteret av følelser og bli mettet på impulser og inntrykk, og det å måtte kjenne på sine egne grenser for evne til tålmodighet og ro, gir nemlig også en særegen form for opplevelse. Når man da kommer fram, når man så kjenner hvilen og når man etter hvert kan snu seg og se at sporene i sanden taler for seg og hvisker: Jo, du har gått og du har utført og du har strevd litt … – DA fylles det hele med en dypere mening. Men naturligvis handler det ikke bare om å streve. Så langt derifra. Jeg nyter, ler, overraskes, dumper borti originale mennesker, er i sosiale lag og lærer – hele tiden. Alt dette til sammen er rett og slett svært spennende og lærerikt, og nå står en ny reise for døren.

Dette skrives på flyet over skyene, og det er da tankene letter. Nå forlater man pakkestress og alt-man-må-huske-og-gjøre-lister der hjemme. Over skydekket er man i den formen for svev der man kan gi slipp for en stund – og rette tankene inn mot det man snart skal ta imot. Dette mellomrommet som dannes av hav, sky og åpent rom – der jeg befinner meg i en form for limbus – gir tankene driv og mer fylde. Man lengter etter å være som en sterk fugl med kraftig vingespenn for å kunne se. Se seg selv. Se den andre. Være, eksistere, virke i et litt sterkere modus og med et videre perspektiv. Slik skal en Peru-reise være: Stor, uoppdaget, uforutsigbar og åpen – men samtidig kjent, kjær og identifiserbar, og derfor også så høyt skattet. For ja, jeg vet hvor jeg skal og jeg vet hvor jeg vil, og målet er Peru. Peru er nemlig landet jeg ikke kan gjøre meg ferdig med. Man trenger ett liv, to liv, en fullkommen reinkarnasjon, for å kunne føle seg mettet på Peru. Hva ligger egentlig bak denne sterke, altomfattende fascinasjonen? Nei, si det, den som kan. 

Peru er uten tvil landet som fyller deg med historie, musikk, stemning, spenning, liv og kultur. Nesten overalt hvor du beveger deg, kan du fornemme at du lever i minst to faser eller ulike modus: du er intenst til stede i nåtiden, men historien puster deg i nakken langs veien hele tiden. Du kan formelig ta på historien, for det er så mange urgamle steiner som ikke har blitt tatt bort og plassert på museum bak vitriner og lås og slå. Nei, de ligger der like foran deg. Inngitt med kraft, hemmeligheter, mysterier og historier. Du kan reise på kryss og tvers over hele Peru, og du kan uten pause suge til deg nye univers. Men du kan også bevege deg omkring i en liten pueblito, og tenk: Det er også mer enn tilstrekkelig. Alt er nok i Peru; alt er historie og alt er intens samtid. Sammen med alt dette er det også mye sorg og forbitrelse – og uretten skriker imot den som vil se og høre. Resignasjon og stahet, apati og kampvilje, håpløshet og mot lever side om side. Når man kommer til Peru, trenger man ikke lete mer. Vel, slik kjennes det i hvert fall for meg. Blir du med på reisen?

Man kan ha ulike håp og drømmer for en reise som dette. Dette håpet kan anta mange ansikter. For meg inngår det i dette håpet i en drøm om for eksempel tamales, blåbærplukking og blåbærplantasjer, samtaler med mange ulike mennesker – som for eksempel ordførere, musikere og eldre kvinner som kjenner sin barrio – strandfiskeprosjekt med digre, tunge fiskenett kjøpt på finn.no i Norge og kastet ut i all sin lengde i havet i det vakre Pacasmayo …, åpningsfest av Pachamama-bygningen i Peru og invitasjon til barna i gata om å bli med inn. Muligens skal man være fornøyde om halvparten av disse drømmene realiseres, for ting tar tid – og rett som det er fanges oppmerksomheten av helt andre ting enn det som var planlagt. For det er jo også nettopp det som er essensen og sjarmen ved disse Peru-reisene: det å la seg fange av øyeblikkets tilfeldigheter og hendelser. Når man lar spontanitet gi reisen styring og perspektiv, vil nye og merkelige dører alltid åpne seg. Det å la seg drive med inn i det som skjer framfor å fastholde planlagt agenda, setter livet i deilig kontrast til hverdagen der hjemme, der så mye handler om å innfri forpliktelser og gjøre ting man må og skal gjøre. Å reise handler kanskje nettopp om det å slippe fri en stakket stund fra «må» og «skal». Det å la ting skje uten plan og uten «burde», fortryller og forfører – og det bidrar til at man slipper tak. Det kjære livet der hjemme, er like kjært hele tiden. Men like fullt tillater man seg å slippe tak i noe når man likevel ikke kan få utført noe der …